Dokumentasjonswebside om Eystein Eggen, Gutten fra Gimle.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Oppdatert 19.03.08
For å bla seg gjennom sidene i denne dokumentasjon klikk nederst på hver side for den neste osv
Scroll ned dette er en lang side
Originalutgaven av Ernest Hemingways roman "For Whom the Bell tolls", eller "Klokkene ringer for deg". Den handler om borgerkrigen
i Spania og foregår i juni 1937 under et av republikanernes mange forsøk på å oppheve beleiringen av Madrid. Først må broen sprenges.
Boken kom i 1940. Den ble filmet tre år senere med Ingrid Bergmann og Gary Cooper i hovedrollene.
Etter det nye næringslivskonsortium overtok "Tidens Tegn" i august 1936 (lenke til side 139), og avisens politiske linje påny led et nederlag i
stortingsvalget, ble den politiske sigarføringen noe dempet ned. Det førte til at kulturstoffet trådte mer i forgrunnen. TT hadde i hele sin tid vært
landets ledende kuturavis. " Møtestedet for kulturlivet " (Tormod Valaker). Før Arbeiderpartiets voldsomme fremgang stod kulturstoffet i stil med den høye politske
sigarføringen. Nå fortsatte den kjepphøye tonen i kulturen alene. Les anmeldelsen av TT's sjefsanmelder Paul Gjesdahl. Den mer borgerlig dempede
stil representertes av forfatteren Ronald Fangen, som her anmelder Haakon Bugge Mahrt, et navn Eystein Eggen såvidt husker fra sine foreldres
bokhyller.
Bildet er forfatteren Karl Holter med sigar. Han vant romankonkurransen med det feiende flotte "Skinnbrevet" og gratuleres av sin stolte forlegger
Harald Grieg. Fem år senere sitter Grieg på Grini og hans forfatter lager norrøne dødsruner for den norske legion borte i Russland. Karl Holter var
Norges eldste frontkjemper. Holter, som også var skuespiller i tidens heroiske stil, ble hele 57 år før han fikk høve til å dra i felt med sine kjære germanere.
Han hadde lest i sagaen at de gamle germanere på marsj pleide å rope sine falnes navn, og fikk skikken gjeninnført.
Den gamle bronsedøren til Gyldendal Norsk Forlag. Den stod tidligere i forlagets gamle hovedinngang i Universitsgaten, stråler nå i nypusset
subsidieglans på Sehesteds plass.
Da døren stod ut mot Universitetsgata gikk Eystein Eggen forbi den hver dag på sin vei opp akerbakkene til Oslo Katedralskole og den bjørnsonske
æreslund, der Eystein tilbrakte sine friminutter. Eystein spurte alltid seg selv om dette var den samme dør som forfatteren Sigurd Hoel, Gyldendals
førstekonsulent, fortalte om: Joda, Hoel hadde også engang vært ung og lovende. Men så hadde det kommet en ung komet fra Bergen. Harald Grieg var
kometens navn. Og da de skulle gå inn forlagsdøren, hadde Grieg lagt sin hånd på dørhåndtaket først. Da forstod jeg at Grieg hadde tatt
førsteplassen, og at jeg var overflydd, fortalte forfatteren Sigurd Hoel. Bare den gamle postkassen minner i dag i Universitetsgaten om slik
gyldendaldøren dengang så ut: Nedirret og gatestøvbelagt bronse, kun det skinnende håndtak polert av generasjoners svette debutanthender. Døra var
pang rett ut mot rennesteinen. Det gjaldt både liv og udød.
Oslo katedralskole med inngangen til Æreslunden i bakgrunnen.
Æreslunden mars 2008 med Bjørnstjerne Bjørnsons grav midt i bakken. Det var en historie fra et av våre gamle dikterjubileer: En kjent komponist hadde
feiret så lenge og grundig at han tilslutt krabbet opp Ullevålsveien. Der sovnet han på Bjørnons grav. Da han våknet av narkosen opp på Ullevål
sykehus, hørte han tilfeldigvis en av sine egne komposisjoner i radio. Vår mann rettet seg opp fra sitt leie, ropte: "Det er jeg som har komponert den
musikken!". "Så, så, bare ta det med ro", sa legen. Den grå steinen til høyre markerer graven til sønnen, Bjørn Bjørnson. Han var Nationalthetarets første sjef
og "Tidens Tegn" herre på byen.
Rektors kontor på Oslo katedralskole. Det er som det ikke har gått en dag siden Eystein Eggen dresset opp av Oslo kommunes vergeråd høsten 1958 først
trådte inn der. Rektor Karsten Heli hadde fått brev fra overlærerer Olav Kvalheim på Ruseløkka, dengang sosialdemokratiets skolepolitiske flaggskip,
om den nye disippel. Heli reiste seg i sin grå dobbeltspente bak sitt skrivebord, kom Eystein i møte, så på ham og sa "Vi skal gjøre en stor mann
av deg!" Heli hadde vært styrer av Berg arbeidsskole for tøffe gutter ute i Oslofjorden. Han var ingen raddis, slo med statskommunistisk nådeløshet ned
på at som han mislikte. En tidens respektinngydende figur, som fengselsprest Gullvåg og pastor Forbech i Oslo domkirke, som samme høst
konfirmerte Eystein (lenke til side 120).
Eystein var ofte inne på kontoret og diskuterte verdensproblemene med rektor Heli. Før Store Fri pleide Heli å gå bort til sitt lille speil på veggen
over vaskeservanten. Han grep hårbørsten, feide sine gråstenkede lokker opp i to demoniske spisser ut fra hver tinning, så at alle skulle kunne se at
her gikk øvrigheten i korridorene med skarpt blikk bak tunge hornbriller. Foran sin dør hadde Heli Stortingets nåværende sikkerhetssjef, Gerrit Løberg
i vaktbu, ofte en hard nøtt å knekke for forsentkomne.
Det er ingen forskell på skoleuttaelsende om unge Eystein (lenke til side 44, 45, 46 ) og de senere uttalelser som samme person i Stortinget (lenke
til side 71 ). Det er denne docwebs oppgave å greie ut om kulturproblemer som oppstod. Sporene leder stadig tilbake til den litterært ærgjerrige
eggenfamilien fra Vingelen i Nord-Østerdal. Selv den frekkeste silkeramp fra Ullernåsen a la libertasavleggeren førsteamanunesis Jahn Thon og litteraten
Anders Heger er påvirket.
En av dem som mellomkrigstidens bronseporter åpnet seg for, var den unge fascist og forfatter Per Imerslund, her representert ved forsiden på sitt
posthume verk "Videre i passgang". Unge Imerslund beretter i boken blant annet om en førtiårig gudbrandsdøl i epleknickers og mauriske ridestøvler og
om en oslogutt i brunskjorte og blå skilue, begge frivillige på Francos side. Og om den norske sjøkaptein Bjørnsen, "mannen som alene fraktet tre
tusen maurere til Cadiz, bombarderte Cartagena og Malaga og lette etter røde ubåter".
La Guardia Maura, Francos fryktede mauriske garde fra Marokko. Sort/hvitt fotoet er fra Imerslunds bok. Imerslund:
"I alle spansk-marokkanske byer, i de mest avidesliggende landsbyer og fjellreder, preker shrifene "hellig krig" og kamp mot de utro røde
marxister. De lener seg over moskeeenes høye, hvite tårn og forbanner djevelen Marx, som vi ta troen på Gud fra menneskene. Og de taler ikke
forgjeves. Ned fra Riffjellene velter en jevn strøm av krigere: unge gutter i trettenårs alderen og hvithårete, langskjeggete krigere fra Abd-el-Krims
siste kamper... et folk som drar ut for å redde Allah. En glødende fanatisk hærskare, en flokk som elsker krig... soldater som når de foran Madrids
skyttergraver rives sønder av Valenciaregjeringens granater - takker skjebnen for at de fikk lov til å gi sitt blod for den ene gud... for Allah
og for hans profet Muhammed... og også for hans mindre viktige talsmann: Kristus."
"De nasjonale". Spansk republikansk karikaturtegning av Francos mannskap. Skuta er lastet med "los moros", mauriske soldater. Fra mastetoppen kvitrer
francistenes korsfarermotto: "For det katolske Spania, for korsfarernes Spania, for det evige Spanta, Arriba Espana, fremad Spania!"
Førstesiden av Tidens Tegn fredag 24. juli 1936. Bilder av kolonioffiseren fra spansk Marokko, general Francesco Franco, hans general Gonzalo Quelpe de
Liano og den spanske falangens grunnlegger, marki José Antonio de Rivera.
Førstesiden av Tidens tegn fredagen fjorten dager senere, 7. augsut 1936. Franco får forsterkninger fra Marokko. Til høyre den nye greske
fascistdiktator Ioannis Metaxas (lenke til side 142 ).
Eystein Eggens farbror, litteraten Einar Eggen, ti år senere, i avisen "Arbeidets rett" på Røros. Onkel Einar later som om han først nå har
forstått at det var en fire års borgerkrig i Spaniens land. Ingen av de mange forfattere og kunstnere som deltok, har noensinne vært nevnt i den
begavede eggenfamilien. Surrealisten Salvador Dali (på Francos side, gammmel kompis av "Il Caudillo"), Andre Malraux, Ludwig Renn, Arthur Koestler, gamle
Emma Goldmann, Ilya Ehrenburg, alt sammen greske navn for de begavede eggenbrødrene. Navn som onkel Einar støtt senere slo om seg med, maleren
Pablo Picassos hvis reproduksjoner han prydet sine vegger med, alt sammen farlige kommunister i landhandler Eggens hjem. Den beåndede poeten Federico
Garcí Lorca, drept av høyreradikalerne. Unevnt. Uanalysert. Uanalysert. Uomtalt.
Var det slik at de begavete eggenbrødrene ikke hørte om borgerkrigen? Nei, nei, slett ikke: i fire år leste de begavede eggenbrødrene ikke om annet i
lokalpressen. De vokste opp i den norske spaniaaktivismens kjerneland (lenke til side 127 ). Nedenfor er utsikten fra deres barndomshjem 1. mai 1951 i
Ålen, Sør-Trøndelag. Slik så det ut fra landhadler Eystein Eggen den eldres vinduer hver første mai før krigen. Samvirkelaget i bakgrunnen.
Samvirkeleget var eggenfamiliens fiende. Det truet med å kverke E. Eggens landhandel. Lederne i Ålen Arbeiderparti hadde bygd opp Samvirkelaget. De
ønsket ikke en privat handelsmann velkommen. "Kopens hyller er fulle av varer, og full er også dets bestyrer", skrev den unge dikterspire Arnljot
Eggen i sitt egenproduserte julehefte til den eggenske familiejul 1936, året som hosstående avisforsider er fra.
Spania var distriktets hovedemne. Det republikanske Spania. Ikke hos landhandler Eggen. Eggenfamiliens angiverier og stemplinger beynte likevel
først for alvor etter 1945, omfattet da stort sett alle som hadde kjent dem under krigen. Særlig Eysteins mor. (Lenke til side 84, 85, 86, 87 ). De
påstander forfatteren Arnljot Eggen bringer til torgs i sin motbok mot Eystein Eggens "Gutten fra Gimle", medfører ikke riktighet.
