Tekst: Jostein Mosnes Foto: Hans Bøvre

Pushwagner på stram skyline

Pushwagner er Norges kanskje mest særegne eksponent for pop-art. Han har
levet et helt liv i kompromissløs visshet om sitt talent. Etter formidabel
oppmerksomhet rundt en utstilling i Skien blir den "forrykte" Pushwagner
"hot stuff". Han er egentlig typen til å gi blaffen. Men rampelyset
resulterter blant annet i at han får i oppdrag å male reklamekunst av
monumentale dimensjoner.

Vinteren 1991 får det kunstinteresserte Norge ta del i en særdeles spennende utstilling. Etter lang tid i frivillig eksil fra offentlighet, velger den norske billedkunstneren Pushwagner å gjøre entré i Skien Kunstforening. Effekten av denne billedkunstneriske oppstandelse var påtagelig. Hovedstadspressen mobiliserte sine eleverte kultur-kanoner. Også Dagsrevyen viet noen minutter til Pushwagners apokalyptiske uttrykk.

Mareritt i pastell
Ustillingens hovedinnhold er billedserien "En dag i familien Manns liv". Serien trekker uvilkårlig tanken hen mot Aldous Huxleys "Vidunderlige nye verden". Et narrespeil mot vår sivilisasjon. Det naive og groteske i en merkelig forening - henholdvis i den konkrete verden og i vår fantasiverden. Vi overveldes av kandiserte fremtoninger - gestalter i et avhumanisert teknokratvelde. Pastelltoner bringer skrekkvisjonen en ytterligere absurd virkning: Etter en stund gjør det myke farvespillet betrakteren mer forsonlig stemt. Den hårde sciencefictionverdenen berører oss plutselig med ømhet. På en frapperende måte lar kunstneren publikum stilles fritt. Om det er paradis eller undergangen vi betrakter; se, dét er opp til oss selv. I et annet og nyere hovedarbeid er kunstnerens språk adskillig mer entydig. Med millimeter-presisjon lar han verden eksplodere i en blanding av Star Wars og Johannes Åpenbaring. Vi begynner sannelig å lure på hvem denne Pushwagner er.

Et legemlig fantom
Vi møter han i Ibsenhusets voluminøse foajé. Et menneske så beskjedent i sitt ytre at vi funderer på om den radmagre skikkelsen kun er et nødvendig alibi for Ånden. Vi blir en smule beroliget ute i kunstsentrets kafé, idet den sortkledte svever bort til disken og forlanger en iskald gulløl. Han besitter tross alt almindelig norsk næringsvett!
- Axel Jensen, sier Pushwagner, - kall ham gjerne min åndelige gudfar. Det er hans tenkning som ligger bak min kunst. Jeg traff ham første gang i 1968. En forfatter som søkte seg ut av sin egen kunstneriske isolasjon og til samarbeid med en billedkunstner. Man kan si at Axel er en katalysator for mitt talent. Vi er altså tilbake i 1968 - blomstringsåret for flower-power. langt hår og peace-symboler. "Make love not war". En håndfull nordmenn, i legendariske Woodstock. Andy Warhol, ennå betraktet som en forvorpen dagdriver.
Forfatteren Axel Jensen som det norske underground-miljøets riksguru. Man sukret sinte med forbudte droger. Men hvem var Hariton Pushwagner?

Alias Terje Brofoss
Hans døpenavn er Terje Brofoss. Født i Oslo 1940. Kunstnernavnet er et ektefødt påfunn fra hippie-epoken. Hariton står for Hare Krishna, med tyngde. Pushwagner er en underfundig allegori til supermarkedenes trillevogner - et hippie - sublimt spark til konsumsamfunnet I 1959 var Brofoss ferdig utdannet ved Statens håndverks- og kunst- industriskole. Samme år dro han på studiereise til Spania og Marokko.Etter det ble det en "obligatorisk" Studietur til Italia. - Men for meg ble det ingen langvarig fordypelse i romersk kultur. Fra havnebyen Trieste begav jeg meg via JugosIavia til Libanon, Israel og Syria. Jeg reiste på egen hand og var ikke tilbake i Norge for ett år senere. Brofoss ser tankefullt bort på dagens avisoppslag om kaoset i Midtøsten. Han har opplevet Beirut som Levantens Paris, dengang islamsk fundamentalisme stod nesten like fjernt som Europas heksebål, og en europeer ble mottatt med vennlig nysgjerrighet.
- Den mauristiske og arabiske mosaikkunst inspirerte meg, og jeg ble influert av den. Ikke motivmessig, men i kraft av dens imponerende detaIjrikdom. Detaljer som uttrykk for kunstnerens profesjonelle, håndverksmessige ferdighet. For meg er perfeksjon særdeles viktig!

"Amerika i mitt hjerte"
Brofoss betrakter oss med vennlige øyne. Hans gevanter forekommer oss mer borgerlige enn en doctor philos'. Men bak denne herremanns-fasade av kamelhår og crew-cut fornemmer vi en dirrende nerve. Og vi har en pirrende følelse av at kunstnerens tålmodighet fremfor alt er vårt privilegium. Når fotografen drister seg til å spørre om butikkenes åpningstider, lyder det skarpt bak sigarettrøken: - Du befinner deg midt i bibelbeltet, min venn! Her avsluttes alt fluidum-saIg på slaget 16:00. Idet vi får poengtert at det er kjøp av film saken angår, merker vi kafépublikumets tilstedeværelse. Brofoss' kontante henvisning til byens religiøse liv forårsaker nervøs klirring med kaffekopper. Det ligger
elektrisk spenning i luften. Brofoss utsondrer en eim av New York - jungel...
-Jeg ble tidlig fascinert av Amerika. Mens allierte bomber falt tett over naziTyskland, satt jeg som fireåring og tegnet av brødrene Wrights første flymaskiner. Det "verste" var at jeg hadde forstått dette med perspektiv, noe min far, som var ingeniør, kommenterte ved flere anledninger. Etter krigen ble jo alle Amerika-frelst, og jeg fortsatte å tegne dollar-glis, Cadillac'er, Packard'er.
Tidlig i 50-årene ble jeg oppmerksom på den amerikanske cover-tegneren Ben Shan. Han laget plateomslagene til Benny Goodman og en rekke andre artister. jeg ble veldig inspirert av ham. Senere ble jeg opptatt av så forskjellige kunstnere som Lars Hertervig, Edvard Munch, Vincent van Gogh og Modigliani. I 1960 får Brofoss møte sitt Amerika. Klassisk avreise med "Stavangerfjord". Altoppslukende møte med verdensmetropolen og pop-artens Mekka - New York. Oppholdet varer i to år og inkluderer Canada og Mexico.
1963: studier ved Statens Kunstakademi uinder professorene Storstein og Aulie. 1966: ny avreise, til datidens smeltedigel for popkultur: Carnaby Street i London. Dette oppholdet blir av relativt kort varighet. Neste gang han er i London, blir det for mange år.

Doktor Fantastisk
I1968 møter han sin skjehne - Axel Jensen. Jensens bokstavelig talt grensesprengende fabuleringer i tid og rom gir avgjørende bidrag til Brofoss' virkelighetstolkning. Slik begynner samarbeidet om tegneserien -Doktor Fantastisk". En slags voksenutgave av "Professor Baltazar", høyt hevet over fysikkens lover og politikkens trivialiteter. Den ble presentert som lørdagsserie i Dagbladet på midten av 70-tallet. Det var dengang Maofriserte marxist-leninister herjet åndslivet. Med sedvanlig kommunistisk gravalvor ble "Doktor Fantastisk" fordømt som metafysisk, kontrarevolusjonær dekadanse...

I utlendighet
-Jeg ble ferdig med Oslo lenge før det. Ferdig med det provinsielle miljøet rundt Kunstnernes Hus. Pådro meg nyseanfall av makkoundertøyet deres, konstaterer Brofoss lettere allergisk, mens han reprogrammerer virkeligheten til Londons highlife, skylife, Stones og groupies. Imidlertid var Terje Brofoss' personlige virkelighet alt annet enn jet-set. -Jeg solgte tegninger i kinokøer. Jeg hadde seng under et biIjardbord i Soho. Det hendte jeg overnattet på kirkegårder. jeg drev inn i en dyp og passiviserende depresjon. Det var en tid i ensomhet. Men jeg kom meg ut av depresjonen ved å tegne.

Et kunstverk vender hjem
I 20 år har hovedverket "En dag i familien Manns liv" fulgt Brofoss som et pleietrengende barn.
I 1980 gjorde han et forsøk på frigjøring med en utstilling på Høvikodden. Interessen var heller laber. I 1988 befinner han seg i Chelsea Hotel-miljøet i New York, hvor han gir hovedverket dets nåværende utformning. Serien vekker oppmersomhet i amerikanske kunstkretser. Men Brofoss har ikke en dollar og avse for å finansiere en utstilling. På den måten er et sentralt verk i norsk moderne kunst sikret en plass her hjemme.

En skyskraper på Manhattan
Brofoss har ved noen anledninger fremtrådt "offisielt" med antatte bilder på Høstutstillingen. Separatutstillingen i Skien er ny, også slik at han har fått et annerledes publikum.- Jeg elsker å møte mitt publikum. Skoleklassene kommer og sier: "Å, er det sånn det skal bli i år 2000?" De middelaldrende sier: "Vi kjenner oss igjen, ha, ha!" Faktisk er pensjonistene de beste. De føler seg bekreftet i sitt eget inntrykk. jeg står nå i kontakt med Oslo kommune om en mulig utstilling i Rådhuset. Jeg har en berettiget mistanke om at mine bilder vil gi en interessant samklang med bauhaus-stilen, som Oslo Rådhus er en fremtredende eksponent for. Under intervjuet har vi forflyttet oss fra Ibsenhuset til Brofoss' atelier. Pent oppe i åssiden noen stenkast fra Ibsens fødested: Et hus med 1700-talls atmosfære. Bindingsverk, grue, furupanel, og smale vinduer med tallrike sprosser. - Det er ikke meg dette, sier han, og nå er det Pushwagner som taler. - Hva pokker skal jeg gjøre med dette panelet, skal jeg kanskje male kvistene rosa?
Han bringer oss ned i underetasjen. På staffeliet står første del av et verk som skal presanteres Høstutstillingens jury: Det sprenger inn iøynene et urbanisert verdensvelde som synes å ville oppsluke halve jorden. Vi befinner oss et sted i midten (?), eller like gjerne over, eller under. Bygningene rager tilsynelatende høyere enn stratosfæren. De beveger seg oppover og nedover som levende organismer. Med menneskene, enten som entusiastiske medspillere, eller i fortvilet avmakt.
-New York, sier Pushwagner. - Jeg vil bytte ut dette romantiserte dukkehuset vi befinner oss i med en skyskraper på Manhattan. Gi meg et penthouse på toppen av sivilisasjonen! Plutselig er det som, om Pushwagner selv er i ferd med å bli suget inn i sitt eget bilde. Som om mastodontene er istand til å utøve en magisk, euforisk dragning. Det er selvsagt bare et par sekunders optiske bedrag, forårsaket av de mildest talt uvanlige vinkler kunstneren har arbeidet med. Men Pushwagner - alias - Terje Brofoss - forsvant fra oss likevel, på en annen måte. Han rykket inn i Ingrid Lindback Landgaard-stiftelsens atelier i Paris, for en periode. Og Paris er jo en skyskraper verd...