Dokumentasjonswebside om Eystein Eggen, Gutten fra Gimle.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Oppdatert 6.02.08
For å bla seg gjennom sidene i denne dokumentasjon klikk nederst på hver side for den neste osv
Scroll ned dette er en lang side
Jonas Lies den yngre sitt statspolitiskilt, hans kommandostav som sjef for det norske politiet (fra 1941), samt hans store sigarettlighter på hans
skrivebord.
"I enhver sak skal det være en anmeldelse", fastlår politiinspektør Jonas Lie i 1940 i sin "Kort rettledning for rapportskriveren". Det var en lærebok
for Politiskolen, der Lie underviste. Boken skulle erstatte den omfattende "Rapportlære" av Ola Kvalsund, politimesteren i Stavanger, som senere på
året ble avsatt av Lie, som samtidig utnevne Kvalsund til sjef for Politiskolen.
Leserbrev til "Aftenposten" fra statspolitifullmektig Jonas Lie i Berlin. Aftenpostens førsteside 15. mars 1933. En og en halv måned etter
nasjonalsosialistenes maktovertagelse 30. januar samme år.
"Det hele hadde vært en vellykket revolusjon i lakksko og glacéhansker", kommenterer Tormod Valaker (lenke til side 133). Eystein Eggen finner
akkurat i dette tilfelle liten støtte i leserbrevet for denne vurderingen. Lie er en norsk politimann. Og nybakt suksessforfatter fra høsten før. Det
er intet i Lies dødsspennende "Dødsdiamanten" som skulle tilsi at han åtten år senere ble NS-minister. I kriminalroman som i leseserbrev skimter man
snarere en politijurist som gjennom slekt og borgerlig oppdragelse var skrudd på keiserens gamle Tyskland, der Lie som 18-åring hadde vært
krigskorrespondent (lenke til side 121, 56, 54, 53, 49, 48 ). At Lie nok også var revansjist med frikorpserfaring, er så. Den politiske retning
revansjismen skulle ta, var fremdeles ikke fastlagt.
I "Dødsdiamanten" ligger synsvinkelen ikke i politikken. Enda bokens internasjonale klientell ville gitt rikelig anledning til det. Synsvinkelen
ligger hverken hos romanens tyske fascist eller den russiske kommunist. Synsvinkelen ligger hos bokens jeg-person, politifullmektig Bjelke. Boken
begynner med at diamanthandler Blankenstein blir myrdet. Bokens sentrale avsnitt, politisk, ideologisk og fortellerteknisk, kommer når fullmektig
Bjelke står ved liket av offer nummer to, den myrdede stuepike:
"Slik ser herjingen og ødeleggingen ut, - en sår medlidenhet steg opp i mig, ulykkelig hadde det vært det liv hun hadde ført, men hvem av oss hadde ofret
henne en skygge av interesse, ennsi en tanke? Vi hadde betalt oss fra det med drikkepenger, hun angikk oss ikke, hvem av oss kjente henne! Hvor vi er
følelsesløse og flotte, vi som har råd til å gå våre medmennesker forbi - det forekom mig plutselig som om det måtte være det største i verden å
kjenne hvert menneske, å kjenne alle mennesker og komme dem imøte og stanse op ved dem. Og som jeg stod der og stirret på den spinkle, fine,
søndertrådte skikkelse og den heslige, sorte blodpøl, svor jeg at jeg skulde finde morderen og kreve ham til regnskap, all min vilje skulde jeg sette inn
på dette, jeg skulde ikke gi mig, før vi hadde ham bak lås og lukke, han skulde komme til å undgjelde for sin gjerning og bøte for den." (
Dødsdiamanten, 1932 ).
I de harde trettiåra gikk Jonas Lies "Dødsdiamanten" som føljetong i rørosavisen "Arbeidets rett", organ for Det norske Arbeiderparti i partiets
sterkeste valgdistrikt i Norge (lenke til side 92, 93 )
Annen del av Jonas Lies leserbrev fra Berlin til Aftenposten 15.3.1933
Etter Lies egen redegjørelse er det at "lykken er med den engelske mann på rov mellom Norges skjær" ( Ibsen i Terje Viigen ) som gjør at han blir
NS-statsråd. Slik fremstiller Lie det selv i en radiotale høsten 1940, gjengitt i "Fritt Folk" (lenke til side 96 ). Mange borgere ble NS
simpelthen fordi de var så fly forbannet på at England fikk ta seg til rette. Selv borte i London under krigen satt Arbeiderpartiets
utenriksminister Halvdan Koht og gjentok sitt hjertesukk: "Det er England som har ført oss inn i denne krigen". Under er en NS plakat fra krigens
dager. Man må nesten minnes lieslektens stamfar, salig politimester Mons Lie, og hans nidvise mot England under napoleonskrigene.
Jonas Lie som sjef for det norske politiet i politiets nye, grønne uniform, flankert av NS fylkesfører i Sør-Trøndelag Henrik Rogstad. Konstituert
statsråd Lie utdyper sine beveggrunner på et Trondheim torg smykket med flagg og NS-bannere og bevoktet av politifullmektigene Kåre Lindheim og
Bævre. Adresseavisen sommeren 1941.
Sætersgård i Tolga pyntet til NS-olsok sommeren etter. Adresseavisen sommeren 1942. Selv om eggenfamilien sammesteds arrangerte det regntunge
stevnet og Eystein Eggen to år etter ble døpt av prost Trygve Klute på Tolga , har Eystein fremdeles ikke truffet noen som var på stevnet. Selv
forfatteren Arnljot Eggen (f.1923) husker ikke noe som helst. Hverken fra 1942 eller fra året før. Og slett ikke fra 1944, enda det kom på Filmavisen.
(lenke til side 44, 45, 46, 109 ).
Jonas Lie som norsk politioffiser i den internasjonale politikomiteen som i 1935 overvåker folkeavstemningen i Saar. Avstemningen i grensefylket mellom
Tyskland og Frankrike ble fulgt med internasjonale argusdøyne. Det er ikke trolig at Lie hadde fått oppdraget, hadde han før krigen vært kjent for
rabiate politiske skriverier i Norges ledende avis. Lie nummer to fra høyre bakerste rad. Til venstre for Lie står Ola Fritzner, like alvorsam som da han var
krigsskolekadett i det store offiserskull av 1919 (lenke til side 108 ). Nummer to til venstre for Fritzner igjen, er politikommisjonens tredje
nordmann, Haakon Schønning.
Originalutgaven av Jonas Lie den yngres prisbelønte kriminalroman "En hai følger båten" fra 1939.
Aftenposten var en borgerlig konservativ avis. Tidens Tegn var en fascistisk avis. Forskjellen her dokumentert ved TTs førsteside fredag 11 desember
1931, i sin helhet skrevet av Adolf Hitler, "formann for Tysklands nasjonalsocialistiske parti".
En annen skattet medarbeider i "Tidens Tegn" var journalist Sven Elvestad, alias kriminalforfatteren Stein Riverton.
Riverton/Elvestads "Jernvognen" utkom første gang på forlaget Aschehoug(W.Nygaard) i 1909. Jernvognen har siden rullet i de østfoldske
herregårdsnetter, med keiserens Tyskland bak blånende fjell. Her med omslag tegnet av NS-tegneren Harald Damsleth.
Sven Elvestad i "Tidens Tegn" torsdag 31. august 1933. Uke etter uke fram mot årets stortingsvalg: forfatteren Sven Elvestad i farta med sin 96%
fascismedram . Smaksprøve fra nedenstående bidrag: "Giften kommer ikke alene fra Stortinget og dets forpestede korridorer, om enn det verste og styggeste
kommer derfra naturligvis, men den brer seg fra alle steder i landet, hvor offentlige interesser avgjøres. "
Den i "Tidens Tegn" alltid populære engelske fascistleder Sir Oswald Mosley (lenke til side 66, 125). I Mosleys nystiftede avis "Svartskjorta", organ
for britiske fascisters union. Første nummer, februar 1933. Overskrift: "Parlamentet babler mens industrien dør".
Første setning i den nye avis: "Denne avis vil arbeide for den fascistiske revolusjon."
Sir Oswald Mosley marsjerer gjennom Londons gater i spissen for British Union of Fascists på slutten av 30 tallet.
