|
|
||
|
||
|
Til alles store forbauselse ble Eystein Eggens bok sterkt kritikerroste bok " To konger" avslått innkjøpt for å spredes til det norske folk. ( se lenker til anmeldelser av boken på forrige side) I begrunnelsen heter det: " avslaget bygger på en litterær helhetsvurdering. " Dette er alt offentligheten får vite. Det står i kontrast til at Eystein Eggen denne gangen har fått bare positive anmeldelser, der den litterære kvaliteten nettopp er fremhevet, av til dels svært erfarne anmeldere, så som Aftenpostens hovedanmelder, Knut Ødegård, og Rise Grønoset i Østlendingen. ( se anmeldses lenkene på forrige side ) Det er ingen tvil om at nullingen er politisk betinget. Selv om man bruker politisk i snever partipolitisk betydning, springer den politiske bakgrunnen for de åtte i nullingsnemda umiddelbart i øynene. Nemdas busy-body og leder, Jahn Thon, har gjennom en mannsalder vært AKP(m-l)s viktigste redskap for å gi revolusjonsfanatismen et visst vitenskapelig skjær. Da Eystein Eggens onkel, Arnjolt Eggen 1 , i 1993 fyllte sytti år, hadde Thon en hyldningsartikkel i AKPs menighetsblad Klassekampen. Overskrift " Den norrøne Eggen. ". Større oppmerksomhet enn Arnjolt Eggens fødselsdag, vakte Eystein Eggens oppveksterindringer " Gutten fra Gimle ", som ikke bare kom på samme tid, nei, Aftenposten seilte rett inn i bursdagselskapet med Eystein Eggen på første side. Etter fem år med forfølgelse fra familiens side, Arnjolt Eggen skrev flere saker mot " Gutten fra Gimle", på toppen av femti års strev med å bevare Eystein Eggen som famileiens sorte får, ble Eystein Eggen lei av dette. Han la famileien ut på internett. I essayet " Familiefortregninger eller et NS barns lange vei hjem", påviser E. Eggen punkt for punkt at familien Eggen ikke er noen marxsistisk familie, men en nasjonalsosialistisk familie, og at alt Arnjolt Eggen har skrevet til støtte for det motsatte, er vrøvl og løgn og tull og tøys. Når Eggen i tillegg gjør seg lystig over at AKPerne har kunnet bite på denne løgnen og dessuten langt på vei ser AKP som en samling forvillede rømlinger fra rettsoppgjøret i 1945 2 , ville det være merkelig om det ikke kom motreaksjoner. Da ville stalinistene i Norge være utdødd. Når man i tillegg til Thon, har Klassekampens litteraturanmelder og et par andre modernistiske raddiser i nemda, er resultatet gitt. Avgjørelsen var ikke enstemmig. Men den var sørgelig. Gutten fra Gimle la nemlig grunnlaget for en enstemmig uttalelse fra Det Norske Storting i 1995, der det het at NS-barn ikke lenger skulle diskrimineres. Dette er det alvorlige i saken: at en nemd med så spesiell bakgrunn, kan bruke statens penger til å diskrimenere landets mest kjente NS-barn på et politisk grunnlag, og det uten å gi noen offentlig begrunnelse. AKP styrte gjennom tyve år Den Norske Forfatterforening på akkurat samme måte som de styrte andre fagforeninger som de hadde kontroll over. Det var ingen forskjell på Heismontørenes forening og DNF. Prinsippene var at alt gagnet det endelige mål, nemlig revolusjonen. Løgn eller sannhet hadde bare interesse, ikke som moralske størrelser i seg selv, men som et middel til å fremme AKP. Dette resulterte i terror og boykott mot annerledes tenkende kunstnere, blant disse kan nevnes den store norske kjærlighetslyriker Stein Mehren og et uttall andre. Da kommunismen brøt sammen i østeuropa og Kina ble mer og mer kapitalistisk kom det ut en rekke romaner, til og med fra deres egne rekker som beskriver behandlingen av folk i og utenfor partiet. Detvar nesten ikke måte på hvor mange syndsbekjennelser man kunne lese i Dagbladet ogden øvrige presse. Men nå later tiden til å ha gått så lang tid, at trollet tørr å stikke hodet frem igjen. Vi kan legge til at det kunstneriske nivået innen disse rekker var mildt sagt svakt, og vi kan anbefale en bok i den anledning " Historiens Kraftlinjer " av Espen Haavardsholm eller " Krig " av Dag Solstad, som almengyldige eksempler fra perioden. AKPerne hevdet at hvis man ikke satte politikken over kunsten, var man fascist. Dette førte til et helt utrolig forfall, ikke minst på stilistikkens område. Idealet ble den dvaske og tåkete modernistisk stil. Den som da står i aller sterkeste kontrast, vil nettopp være Eystein Eggens klare, spennstige stil, med enkle fortellende hovedsetninger som grunnstamme. Derfor holder det lenge med at Eystein Eggen skriver om middelalderen. De revolusjonære har mistet troen på fremtiden, prøver derfor fortvilet å fornekte fortiden. I tillegg kobler man stilen sammen med "Gutten fra Gimle" og utnevner ham til fascistoid og en fiende av menneskeheten.
Å lese Eystein Eggen er for dem like ille som å se tsarens flagg vaie overdet tidligere Sovjetunionen.
Fotnoter: 1. Arnjolt Eggen er lyriker, han var Norges mest aktive litterære AKPer, jamfør spalten " Dagens Eggen " i Klassekampen på 80tallet, der han som i sine dikt forøvrig kom med maositiske slagord. 2 Rettsoppgjøret etyter den andre verdenskrig var norgeshistoriens størtse straffesak, 92.000 saker. De som ble rammet sognet i hovedsak til den nasjonale bondestand. Arbeiderpartiet hadde den politiske ledelsen av rettsoppgjøret. AKP var nasjonalister og hadde Arbeiderpartiet til hovedfiende. Dette skilte AKP fra alle andre grupperinger på venstreside
|
||
|
|