Dokumentasjonswebside om Eystein Eggen, Gutten fra Gimle.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Oppdatert 9.07.08
For å bla seg gjennom sidene i denne dokumentasjon klikk nederst på hver side for den neste osv
Scroll ned dette er en lang side
Bygg landet, trygg seieren. Førstesiden av Arbeiderpartiets valgavis til stortingsvalget høsten 1945.
Eystein Eggen fotografert av Hans Broch Nielsen i juni 2008 under en pause i documentarstrevet. "Eg er nå glad til, så lenge eg har håret," sa Eysteins
gamle lærer, professor Magne Skodvin. Eystein undres over at han selv enda har noe hår igjen, så mye bakoversveis har han fått av å konfronteres med de
historiske fortregninger som dokumenteres av "Tidens Tegn", anno dazumal Norges nest største avis.
Eystein sliter nemlig med en lite hyggelig mistanke: I tillegg til fortrengninger og overføringer fra partiet NS, partiet som ble lansert
sammen med Vidkun Quisling av "Tidens tegn" (lenke til side 177, 118, 130 ), har NS-barna også båret de frisinnedes fortrengninger. NS måtte man snakke
om. Frisinnede og "Tidens Tegn" ble retusjert til glemselens støv. "Det var ikke nødvendig å ha vært medlem av NS", fortalte bonden i Gudbrandsdalen til
student Eystein, "det var mer enn nok å ha vært medlem i Bondelaget før krigen".
Eystein husker en trikketur på Drammensveien på 1950-tallet. Konduktøren var et skikkelig proletart prakteksemplar, han så omtrent ut som "Kolingen" av
Albert Engstrøm. Passasjer var en soignert herre med hvitt lommetørkle blafrende fra dobbelspent mørkeblå frakk. Friluften fra Frognerkilen blåste
inn på den åpne trikkeperrongen. Det var i de dager da det het at trikkekonduktører måtte være gifte. Ellers hadde de ingen giftering å banke
i ruta med. Skøyentrikken skranglet seg av gårde. Den mørkeblå herre forsøkte fortvtvilet å opprette arbeidsfred og fellesskap med
trikkekonduktøren. Til ingen nytte.
Det man i nyere tid har kalt "venstresida", har for en meget stor del sitt opphav i den mørkeblå herrestand. Ganske særlig utbredt i vårt kulturelle
liv. Hvis de gamle NS-bønda som Eystein intervjuet i 1970 hadde slektninger blant Eysteins medstudenter, oppfordret bønda Eystein til å få avkommet vekk
fra den nye maoismen, som gamlekara opplevde identisk med sin ungdoms NS. Kulturraddisenes motiv var å få hånden ned i arbeiderpartistatens pengekiste
og å sitte ved sosialdemokratiets velferdstaffel.
"Og så dekker man seg bak denne gamle fascistkjerringa," minnes Eystein noe frimodig sin avdøde kollega fru Sigrid Undset. Det var ikke noe originalt at
fascistene hadde et forholdsvis moderne kvinnesyn: de mente at kvinnen stod for uforløste tradisjonsverdier. Forskjellen på fru Undset og Sir Walter
Scott/ Eystein Eggen, er det absolutt fravær av borgerkrig hos førstnevnte. Det er ingen stridsgamp og proletære bueskytteres pilregn hos fru Undset,
det er som om baglere og birkerbeinere aldri skulle ha levd og kjempet.
Det skulle nå være tilstrekkelig dokumentert at som fascist kunne man godt kjempe og dø mot f. eks. den tyske nasjonalsosialismen. Det avgjørende i
Norge, er om man deltok i det fascistiske stormløp mot Det norske Arbeiderparti(lenke til sidene 28 - 31, 164 ). Det eneste som i 1945,
med et skrik, berget Aschehoug forlag sin respektabiltet, var at William Nygaard den eldre i sin utrettelig bruk av "Tidens Tegn" for å fremme sine
forfattere, også hadde fremmet det sosialdemokratiske ikon Johan Falkberget (lenke til side 136 ).
De to stridende parter ble såvisst ikke forlikt i de harde trettiåra. Her er plakat fra Arbeidernes Idrettsfylking i 1936.
Tilkbake til herrestanden. TT's førsteside for fredag 19. oktober 1923. Det merkelige ved TT, er at så lenge Arbeiderpartiet holdt på "moskvatesene" og
partiet stod tilsuttet Moskvas internasjonale, var det intet fascistisk stormløp mot partiet (lenke til side 169). Det fascistiske stormløp kom
faktisk etter at Arbeiderpartiet hadde skilt ut kommunistene som et eget parti.
Året før hadde den kommunistiske studentavis "Mot dag" skrevet at Unni Friis Skogstads grandonkel, Kredittkassens direkør Einar Friis Skogstad, hadde
dratt til USA med en million dollars i lomma og mistet 100 000 av dem i gangsterfikset travløp. Skogstad gikk av. Han var dessuten mer det gamle
Mowinckel-venstre, som etter herrestandens mening var alt for veikt. Det var mye cash i omløp etter jobbetiden, det gjald å berge gullet fra å falle i de
rødes hender. Under er Skogstads ettermenn i Kredittkassen: Banksjefene Karl Adolf Georg Rasch og Erling Sandberg. Rasch ble tre år etter formann i Oslo
handelskammer, underskrev da oppropet om å sette Stortinget under administrasjon (lenke til side 116). Sandberg underskrev 9. apriloppropet om
ro og besinnelse, han ble NS-statsråd. En annen av underskriverne av oppropet mot Stortinget, var frisinnedes hovedmann i Oslo, forlagsbokhandler
William Nygaaard den eldre, han satt i Kredittkassens styre 1917-1922.
Banksjef Gustav Emil Kamstrup Hegge i Kristiania Hypotek- og Realkreditbank signerte også vekk med parlamentarismen-oppropet i 1926. Dr. Haavard
Martinsen var direktør for Bjølsen valsemølle. Patrick Dahl Volckmar direktør i Den norske Handelsbank. Halvdan Petterøe ledet tobakksfabrikken
av samme navn og satt i Dagbladets styre, han var tradisjonell venstremann.
Nede i Oslo sentrum reiste de nåværende bankplasser seg som condottierens befestede hus i renessansens Italia. Her Den norske Creditbank i juli 1923.
"Tidens Tegn" naturligvis. Redaktør Rolf Thommessen ledet an modernisering av avisen og knyttet brede kontakter i næringslivet.
Foran et sådant politisk-økonomisk fremstøt, kunne det være bra med en teologisk grenseoppgang, tenkte redaktøren. Avisens teologiske medarbeider
dr. professor i gammeltestamentlig teologi Sigmund Olaf Plytt Mowinckel på førstesiden august 1923.
Andre del av Mowinckels artikkel
Framstøtet måtte forsvares. Tidlig italiensk fascistisk plakat.
Møtet med det hellige. Italiensk fascistkvinne kysser fascistflagget. Italiensk fascistisk plakat.
Fascistbrev fra sangerinnen Bokken Lasson. "Tidens Tegn", førstesiden, november 1922.
Fru Undstes katolske medsøstre på marsj i Italia. TT november 1922. På samme tid som fru Undset la et nygotisk gullteppe over den norske kapitalismens
fremstøt. De italienske damene stilte med fane og dolk. "Si!" "Ja!" ropte de. Deres dolker fløy i været, glimtet i solen. Det hadde nok ikke vært lett
selv for de senere norske litterære ml-sjarmører å krabbe oppe i senga til disse damene. Kunsthistorikeren dr. fil. Rolf Thommessen ble helt tussete:
her var den nye tid, med elan og futuristisk estetikk. Det var ikke for å verne borgerskapet, det var en helt ny folkebevegelse, forklarte han i sine
lederatikler.
Italiensk facistdolk.
Redaktøren bare ventet på et signal fra germanernes hovedland. Det kom høsten etter. Unge Adolf Hitler på førstesiden, sekundert av herrene general
Gustav Ritter von Kahr, førsteminister Eugen Ritter von Knilling og general Otto von Lossow. Oktober 1923. Ført i pennen av den engasjerte fascistiske
fribytter Sven Elvestad (lenke til side 130, 134, 165). Det var et par kristne konservative i "Tidens tegn", har det vært hevdet. Det er riktig. De
skrev så begeistret om Elvestad.
Andre del av Sven Elvestads artikkel fra Sydtyskland oktober 1923.
Det hjalp ikke at Det norske Arbeiderparti i november kastet ut kommunistene, og at Martin Tranmæl, Frisinnedes busemann nummer 1, fremstod
på førstesiden som skinnende ridder for flagget og den rødmalte stuen ved veien. Mer om Tranmæl, side 128, 129, 144, 163.
Året etter starter "Tidens Tegn" sitt uforsonlige generalangrep på arbeiderbevegelsen. Det hjalp ikke at det nå bare var en gruppe som kalte
seg kommunister. Avisen ga nødig slipp på etiketten "kommunist". Avisen trengte etketten som brekkstang i sitt angrep på den norske
statsforfatningen. "Tidens Tegn" ville skape et nytt fascistisk Norge.
