Dokumentasjonswebside om Eystein Eggen, Gutten fra Gimle.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Opprettet 28.03.08
Oppdatert: 09.12.08
For å bla seg gjennom sidene i denne dokumentasjon klikk nederst på hver side for den neste osv
Scroll ned dette er en lang side
Unni Friis Skogstad på Litteraturens hus i Wergelandsveien mars 2008
Forfatteren Stein Mehren synger på Litteraturens hus 8. mars 2008. Det var på den internasjonal kvinnedagen. Det kulturelle klimaskifte hadde slått inn sammen med den første gryende marsvår. Stein Mehren har overlevd svært mange 8 mars'er siden han først på 1970-tallet skrev i Aftenposten at det nystiftede AKP(ml) burde politianmeldes. Det lå sang i luften. Det var 36 år siden Eystein Eggen hadde hørt Mehren synge offentlig. Forrige gang var i 1972, da Mehren klokkerent som sin klare stil stemte i med folkevisen om norske herr Alf som border de tyske hansakogger og tar fra "dennem alt".
Da Mehren skulle gå, hilste han på Skogstad. Noe demret liksom for Norges Poet Laureate. Skogstads far er fra Færøyene. Halvveis ved døren, snur
Mehren seg plutselig mot Kafe Oslos postrevolusjonære gjester, stemmer i med det praktfulle færøykvadet om "Ormen Lange". Så het Olav Trygvassons skip i slaget ved Svolder.
Førstesiden av "Tidens Tegn" for lørdag 29. mars 1941. Gamle redaktør Olaf Thommessen var selv litt av en poet. Hans venn lyrikeren Herman Wildenwey
var en sentral og fetert figur i avisen. Wildewey fulgte den så og si fra vugge til grav. "Disse vers er ville vekster i en sommer drysset hen". TT er
helt på tampen av sin eksistens, mester Herman forblir den gode, gamle.
"Funkis, for fanden!" som en av studentrevyene på gamle Norges landbrukshøgskole het. Forsiden av tidsskriftet "Hus og have" fra april
1935. "Vi i villa", som det heter i dag. Den nye funksjonalismen ble i 1931 symbolbærende stil på TT's nye bygg i Akersgata i Oslo (lenke til side 119 ).
"Skreddersydd i år", bebuder "Tidens tegn" våren 1940. Lys grått var motefarven da vårt land gled inn under jernhælens skygge. "Duegrått" het det
i damemoten. "Herrmotene betydelig mindre preget av krigen enn damemotene", heter det i TT's billedtekst. "Jakken skal ikke lenger sitte som støpt"
"Jo mer grå, desto finere var uniformen", fortalte forfatteren Felix Thoresen til Eystein Eggen om sin tid i SS på Drammensveien (lenke til side
62, 63 ). Det var noen år lenger ut i krigen. Grått må ha holdt seg.
Duegrå funkis over Oslo. Wergelandsveien 5 ved Slottsparken. "Thon hotels" er dagens røde logo. Bygd i 1930, samtidig med "Tidens tegn" sitt nybygg i
Akersgata. De to bygg tegnet av samme arkitekt: Jørgen Haslef Berner, sønn av "flagg-berner" fra 1905. Det var litt mer glass i TT's bygg i Akersgata.
Idag er likevel Wergelandsveien 5 bygget best egnet til å gi en forestilling om gamle TT's fasade. Eystein Eggen kjente godt til Wergelandsveien 5, et
par av hans klassekamerater på Ruseløkka bodde der.
Til venstre over veien er "Grotten", statens æresbolig for kunstnere. Opphavelig Henrik Wergelands bolig. Idag bebodd av komponisten Arne
Nordheim, under krigen av den tyskvennlige komponist og NS'er Christian Sinding. Til høyre nederst i W5 er restaurant "Grotten", eller "Bar
Wergeland", som etablissementet heter i dag. EE sveivet i anledning docweben forleden gjennom Slottsparken, kamera i hånd. Da det var "En herre på byen"
i 1941 (lenke til side 139, 140 ), og herr Lorck Eidem uten problemer fikk utgitt sine observasjoner på Aschehoug forlag, var nemlig resaturant
"Grotten" SS-offiserskasino. Det foregikk garantert litt av hvert i resten av bygget også. Duegrå funkis, sentralt.
"Dersom jeg skulle navngi de kjente nordmenn som jeg så spise middag på SS-Casino i Wergelandsveien under krigen, ville det blitt et ramaskrik i det
norske samfunn," bedyret veteranen SS-Untersturmführer Felix Thoresen overfor Eystein Eggen. "Gjør det!" "Er du gal." Mange år senere sveivet
altså EE med kamera i hånd gjennom parken. Grunnet en assosiasjonsrekke, utløst av et stilig Carl Johan motemaleri fra 1943 i hotell Bristols foajé,
husket Eystein nemlig plutselig, at han under forarbeidene til "Gutten fra Gimle" omkring 1991 hadde besiktiget hele gamle restaurant "Grotten". Der
hang fortsatt de gamle SS-veggmelarier på veggen. Som om de bare ventet på å høre "Denn wir fahren gegen Engeland". Men den dagen var "Bar Wergeland"
stengt.
Felix Thoresen og Eysteins far, Egil Eggen, spiste både lunsj og middag i SS-grotten under krigen. Noe slikt som kantine på jobben, var dengang ikke oppfunnet, og
slett ikke i den tyske vernemakt. Smør og ostesmuler på hemmeligstemplede papirer med tysk ørn og svastika? Nein, danke. Gutta måtte pent vandre
gjennom Slottsparken fra Aschehough villaen til Grotten, spise og så tilbake igjen der Karl Leib "pisket meg til ny innsats", som Eysteins far skrev i et brev til hans mor.
Funkisstilen gjennomsyret TT's layout. "Tidens tegn" var en elegant avis i fascismens epoke. Her forsiden av avisens utdypende bilag lørdag 6. april
1940, tre dager før den nye verdenskrigen kom til vårt land.
Det har tidligere på denne docweb vært hevdet at schäferhundens historie i Norge fortaper seg i Tingstuveien på Bestum (lenke til side 54, 111 ). Det
er med stolthet at Volapuk i dag viser et ekte bilde fra schäferhundens norske vugge: Unge Ulf Saxlund, sønn av Øyvind Saxlund, med familiens
schäferhund Monark av Ulvebo. Fra ukeføljetongen "Jeg og min hund" i avisen "Tidens Tegn" for lørdag 29. mars 1941. "Kennel Ulvebo" har senere vært som
en slags schäferhundens flyvende hollender: et rotløst og ærefullt forbannet navn som senere har dukket opp både her og der, også hos Mimi Lønnum i
schäferhundbladet.
Eystein Eggen på historisk befaring, fotografert av Hans Broch-Nielsen i mars 2008.
Kronikk av Eystein Eggens far, Egil Eggen, om Johan Borgens trilogi om "Lillelord", den Frogners sønn. "Frisprog" 5. mai 1956. "Frisprog" var et
organ for de av den norske rederstand som fortsatt hadde politisk fightervilje etter krigen. Bladet ble grunnlagt og drevet fram av "Olsen
Daughter", alias Sofie Helene Wigert fra hennes fars, skipsreder Rudolf Olsens, hus nede ved Frognerkilen (lenke til side 145 ). Sofie Helene, gift
med lingekaren, skuespiller Knut Wigert, var en grepa dame. Hun fikk blant annet sydd om endel av sin fars store garderobe, og ga klærne til fattige
åndsarbeidere som Eysteins far. Eystein testet Rudolfs løssnipp i Oslo katedralskoles skolegård, men konstaterte at den løse snipp, til å festes
med små metallnagler, alt nå, så kort etter krigen, nok var fra en svunden tid, stilig som den ellers var.
Annen del av Egil Eggens lillordkronikk.
Da Eystein Eggen raste gjennom Frogner med kamera, fikk han øye på nedenfor avbildede hvite hus, Nils Juels gate 13 på Skillebekk. Det var familiens
første stopp på ferden ned fra tyskerbrakka på Smestad (hvor det forresten var veldig koselig). Egentlig bodde Eystein og hans mor i nummer 11 i 1960.
Men Eystein erindret straks at nummer 13 var helt lik. Eystein og hans mor bodde øverst til venstre. Eystein husker vårlyset nedover Nils Juels gate,
sin mors etterhvert militante etterkrigsforbannelse samt den utrolige forståelse og konduite fra familien Stang fra Fredrikshald.
Skipsreder Jørgen Breder Stang døde ni år før Eystein og hans mor flyttet inn i Jørgens store og tomme hus i Niels Juelsgate 11 på Skillebekk på nedre Frogner. Eystein og hans mor benyttet bare en liten snipp i annen etasje i den store trevillaen.
Skipsreder Fred Olsen var nærmeste naboen. Det er huset til høyre for Stangs, som nå er revet. Fred hadde byens flotteste hus (lenke til side 146)
Skipsreder Jørgen Breder Stang. "Hva det stangske hjem har betydd som berikelse og som lærdomskilde for kunsten og kunstkjærligheten i Skandinavia kan ikke overdrives, skrev maleren Henrik Sørensen i 1950 i sin nekrolog
over Jørgen Breder Stang. Ifølge Oslo Adressebok skulle skuespilleren Carl Struve og sjåfør Thorvald Thorvaldsen fortsatt bo i huset, men dem så ikke Eystein noe til.
Det er to hovedlinjer av slekten Stang fra Halden: Skog-Stang og Lærde-Stang. Deres ætling professor Hans Fredrik Dahl, har gjort skam på begge ved ikke å legge opplysninger om sin bakgrunn på bordet (lenke til side 66, 105, 135)
Professor Dahl er fallen etter Skog-Stangs rikeste fløy. Rikdommen skyldes arv fra Anker, som eide Nordmarka. Skipsreder Jørgen Breder Stang hadde også betydelige eiendommer: gården Lundeby i Eidsberg, laksevarp i Lærdal
og rypeterreng i Numedal. Kunstkjenneren Jørgen Breder Stang var onkel til NS-minister Axel Stang og Thomas Stang på Maarud gård (lenke til side 139, 150, 151 )
Skipsreder Jørgen Stangs bror, skogeier Ole Andreas Stang med hustru, Emma Stang, og parets sønner Thomas giftet seg med skuespillerinnen Wenche Foss sønnen er i dag ordfører Fabian Stang i Oslo og Axel, senere NSminister i
Quislings regjering. Fru Stang var datter av "skogsakens far", konsul Axel Heiberg på Ambla i Sogn, han som kom på norsk frimerke. Ole Andreas satt sammen med William Nygaard den eldre i Kredittkassens direksjon da Einar Friis
Skogstad var banksjef (lenke til side 113, 116, 117, 179 )
"Tidens Tegn" tirsdag 18. mars 1941 om forfatteren Kristian Elsters 60-årsdag. Hans forlegger, forlagsbokhandler William Nygaard, holdt en
nydelig tale, heter det i avisnotisen, som også nevner forfatteren Peter Egge, disponent Georg Møller i Aschehoug forlag og Aftenpostens
teateranmelder Anton Rønneberg.
Jubilanten var bokanmelder i "Nationen" og "Aftenposten". Hans mest kjente bøker var "Av skyggernes slekt" og suksessen "Bonde Veirskjæg", der
skjeggebonden tar til orde for at bonde og embetsmann burde holdt sammen mot tidernes utglidning og revoluzzeri. Det var og den underliggende tanke hos
det norske Administrasjonsrådet fra året før, ledet av jubilantens slektning den konservative fylkesmann Ingolf Elster Christensen.
