Politiinspektør og prisbelønnet kriminalforfatter Jonas Lie den yngre som reklame for "Frisco" sigaretter. "Tidens tegn" 1939. Lenke til side 134.
Annen verdenskrig er begynt. Den åttiårige norske forfatter Knut Hamsun går ut i krigen med kalosjer og tar sin første flyvetur. Ledsaget av fru Marie
Hamsun og disponent Ole Guldbrandsen. "Tidens Tegn" 1939.
Forfatteren Johan Bojer var en høyreradikal stayer. Hans mor hadde båret ham fra det gamle Ålens ytterste grense, Elgåen øst for Femunden og ned i
Trøndelagen, der Bojer ble "Den siste viking". Bojer frontet i 1926 forsøket på å sette forfatningen ut av kraft (lenke til side 113, 116), utøvde
deretter mange nasjonalradikale bedrifter. I 1938 skrev han militærromanen " Kongens karer ". Det var den siste mannfolkromanen fra det gamle norske
forsvar før Eystein Eggens " Generalen". Her på førstesiden av "Tidens Tegn" februar 1939.
Etter krigen ble Bojer av dem som kom for Forfatterforeningens "æresrett". Det var en tiltale som rammet de forfattere som kanskje ikke hadde vært
direkte NS, men heller ikke det motsatte. Noen burde granske de strenge holdninger fra den gamle æresrett. Idag heter den innkjøpsordning.
Er det nå noen norske førkrigs forfattere igjen, som Eystein Eggen ikke har kalt fascist? spurte "Morgenbladet" tidlig på 1970-tallet i anledning unge
Eggens skriverier (lenke til side 41, 42 ). Joda, her er gode, gamle "Sørlandets dikter", Gabriel Scott. På førstesiden av "Tidens tegn" lørdag
4. november 1933.
Da Eystein Eggen slo opp i sitt "Aschehougs konversasjonsleksikon" fra 1961 og leste artikkelen "Tidens Tegn", grep han
seg i å beundre et stykke elegant fortrengning fra sin foreldregenerasjon. Det stod i leksikonet at "TT mistet etter hvert meget av sin gamle politiske
innflytelse, særlig som følge av en noe vinglet politisk linje, hvor bladet viste interesse for den "korporative" stats problemer og en kortere tid midt
i 1930-årene nærmet seg Fedrelandslaget." Sitat fra redaktør Per Vogt, leksikonets pressemedarbeider. Vogt var selv gammel medarbeider i Tidens Tegn.
Man kunne bruke flere adjektiver om Rolf Thommessens politiske linje. "Vinglet" er kanskje ikke det rette.
Rolf Thommessen stilte hver morgen frisk og opplagt på sin redaksjonsmatte. Han ga alt i kampen. Motstanderen var bare så uhyggelig sterk. Langsomt ble
dynastiet Thommessen og dets organ presset ned mot matte og dommernedtelling, som på denne plakaten for Arbeidernes Idrettsforbund fra
1934.
Kulturstoffet mistet også noe av sin ramsalte snert. Reklameplakat for Bokhandelens hus fra høsten 1940. Slagord av Torgeir Baardseth og Hans
Christian Welle.
Eystein Eggen fotografert av Hans Broch-Nielsen på Frogner i Oslo mars 2008.
Bokannonse for den amerikanske forfatter Thomas Wolfe i "Tidens Tegn" 1937. For mange norske forfattere som debuterte etter krigen, forble TT deres
ungdoms Fata Morgana og berømmelseshildring. Unge Agnar Mykle(bust) i Trondheim leste Wolfe så intenst, at Mykle senere skrev hele avsnitt og
kapitler av Wolfe ut i sine egne verker.
Lenge etter Thommessens abdikasjon hørtes likevel bak strøken kulturlayout ropene "Duce!" "Duce!" "Duce!" Har vi en mann? ( som kan ta grep om
fagbevegelsen). Her grovsmedens sønn, Benito Mussolini, som fredsstifter på TT's førsteside oktober 1939. Annen verdenskrig begynte i september.
Det var ikke så underlig. Thommessens etterfølger, Jonas Schanche Jonassen, var en svoren beundrer av Italias fascistdiktator. "SVERMEREN HITLER MØTER
DEN STORE ITALIENSKE REALPOLITIKER", beretter Jonassen fra møtet mellom Hitler og Mussolini i Berlin 1937. Det var helt normalt: fascister og nasjonalister
over hele Europa fryktet og beundret sin tyske nasjonalsosialistiske storebror. I det tyskokkuperte Europa kunne man utmerket godt være gammel
nasjonalfascist og borgerlig motstandsmann. Slik var det i Tyskland, slik var det i det øvrige Europa. "Tidens Tegn" støttet aldri noe som hadde ordet
"sosialist" i sin logo. Jonassen ble under krigen redaktør i londonregjeringens "Norsk Tidend".
Annen del av utenriksredaktør Jonas Schanche Jonassens reportasje fra møtet mellom Hitler og Mussolini i Berlin september. "Tidens Tegns reportasjer er
ikke først og fremst fascistiske, TT's reportasjer er først og fremst sanne", hevdet avisens sjefredaktør Rolf Thommessen. I utenriksredaktør
Jonassens reportasje fra september 1937 skulle begge interessser være ivaretatt. Jonassen var forsøvrig første nordmann som intervjuet Adolf
Hitler, det var fjorten år før, i 1923 (lenke til side 138).
Høsten 1940 overtok Ranik Halle som redaktør av "Tidens Tegn". Halle var før sekretær i Fedrelandslaget og redaktør av ABC (lenke til side 130, 139, 141,
150 ). Halle ble etter krigen leder for Høyres pressekontor.
Det falt i Halles lodd å gi livsglade TT en død i skjønnhet. Her erindrer poeten Herman Wildenwey i desember 1940 om svundne dager. Det var i de dager
da diktsamlinger med rim kom i flere opplag. Wildenwey i karakteristisk stil ("Det eneste hun hadde på, var meg, Herman Wildenwey" ). Forteller om møtet
med Hans Jæger, Henrik Lund, Olaf Bull (lenke til de to sistnevntes store mussolini-intervju, side 136), Nils Kjær, Sigurd Bødtker, erkefascisten Sven
Elvestad, Vilhelm Krag og Vilhelm Rasmussen, billedhuggeren. Og hvor ble det av frøken Inger Harm? Dagene var talte. Rasmussens nasjonalbauta står i dag
ved Elvesæter turisthotell øverst i Bøverdalen i Lom.
Andre del av Wildenweys skildring.
Falkberget var 60 år i 1939, fikk han både lørdagsbilag og helsides hyllningsdikt fra Gabriel Scott. Her intervjues Bergstadens Dikter av Jon Kojen i februar
1941, året da NS oppnevnte Falkberget til varaordfører i hjembygden Glåmos (lenke til side 94 ).
Forfatteren Arnljot Eggen, som jo debuterte i TT, skriver etter krigen om Falkberget. Etter krigen ble Falkberget rene sjumilsstøvlene for Arnljot
Eggen i AE's flukt fra Nasjonal Samling. Fra AE's motbok mot Eystein Eggens bok "Gutten fra Gimle".
Arnljot Eggens svoger, SS Stormfører Ola Furuseth, (lenke til side 155) foreslår Johan Falkberget til Nobels litteraturpris i sin avis "Ny dag",
organ for Nasjonal Samling i Hedmark fylke. "Ny Dag" 7. mai 1937. Forslaget sakset av redaktør Furuseth fra Nasjonal Samlings riksavis "Fritt Folk".
side 155 side 157
|