Dokumentasjonswebside om Eystein Eggen, Gutten fra Gimle.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Oppdatert 8.09.08
For å bla seg gjennom sidene i denne dokumentasjon klikk nederst på hver side for den neste osv
Scroll ned dette er en lang side
Eystein Eggen tegnet av hans kone Unni Friis Skogstad
Eystein Eggens grandonkel Per Hov intervjues av Eysteins farfar Eystein Eggen den eldre. Førstesiden av rørosavisen "Fjell-Ljom" oktober 1932. Stoda
er: Grunnet overstadig nasjonalisme er farfar, landhandler Eggen, rømt fra sin fødebygd Vingelen i Nord-Østerdal (lenke til side 59, 84, 85, 89 ). Med
seg på lasteplanet har farfar sine håpefulle, blant annet den nå tiårige Arnljot Eggen, som senere skrev en motbok mot Eystein Eggens "Gutten fra
Gimle". Farfar bosetter seg rett overfor bureiseren Per Hov på den andre siden av gruslagt riksvei 30. Mer om Par Hov og farfar på side 52 (lenke).
In english here
Intervjuet med Per Hov er ikke tatt med i Arnljot Eggens motbok mot Eystein Eggens "Gutten fra Gimle". Selv om Arnljots mor berømmet denne fjellbonde og
det øvrige hovsfolk. Per Hov var basen. Farmor mente at hovsfolket var grunnen til at Eggens landhandel ikke gikk umiddelbart konkurs. Ålen
Arbeiderparti styrte bygda. Noen år før hadde Arbeiderpartiet hatt 100 % flertall i kommunestyret (lenke til side 88, 144, 174 ). Åtte år etter blir
Per Hov NS-varaordfører i Ålen. Pers datter, Inga Hov, blir ungdomskjæreste med Arnljot. Per Hovs varaordførerverv ble i januar 1945 overtatt av Per Hovs
nevø Lars, morbror av Eystein og de begavede Eggenbrødrenes mannsideal. Da de begavede eggenguttene etter krigen begynte å studere i
hovedstaden, var bustaden til Per Hovs to døtre på Holbergs plass et geografisk holdepunkt for dem. Der bodde Inga og hennes søster Ani Hov.
"Fem slektledde" heter dette bildet i Anders Reitans bygdebok "Ålen". Per Hovs tante Johanna Hov ytterst til høyre, og fire slektledd til venstre for
Johanna. Så vidt Eystein Eggen husker ble "faster Hov" boende hos Per Hov på sine gamle dager: "Et stille duknakket menneske som satt bøyd over rokken i
stuen", som Eystein Eggens tante Sigrid fortalte til Eystein. Johanna var søster til Eysteins oldefar Lars Hov (lenke til side 48, 49, 57 ).
Trøndere i overskjønn i Selbu. Foreviget i "Adresseavisen" august 1942. Ytterst til høyre NS-bondefører i Røros krets: Magnus Engzelius. Som den
ærede leser ser: man er kommet noe langt fra urbanfascistene i "Tidens Tegn". Det spørs om ikke det var et annet klientell som under krigen gikk
inn i NS. På Røros og i Ålen var det samme folket: lune, trauste karer som fortsatt bar den tyske keiser i sine hjerter. Langt uti var de alle i slekt.
Sporene fører tilbake til liene bak Hov i Ålen. Der bodde grensevakta i fordum. Magnus' far, konsul Engzelius, var en kort, korpulent herre som av
og til dukket opp i "Fjell-Ljom" med sigar og stokk for å banke redaktøren, som Eystein Eggens farfar beskrev det høyst levende i sine ungdomsepistler.
Magnus' mor var fra Bergstadens bekjente Byggmester-slekt, med ålbyggen Svend Aspaas som spiss. Han bygde Røros kirke.
Ellers på bildet fra 1942 (fra venstre): Ingeniør P. Kjørholt, gårdbruker Gilset ( fra nordligst i Ålens nabobygd i Haltdalen, frende av Eystein Eggen
den yngre), fløtningsdirektør Daae, lagmann Christian Blom, gårdbuker Even Borten (fra Flå lenger nede i "dalen lang og trang", som Bjørnson skrev om
Gauldalen), fløtningsdirektør Ragnvald Bødtker, gårdbruker Mehlum fra Singsås og altså Magnus Engzelius. Morfar til kjernekarene Lars Strømmevold
og hans bror Arfinn Strømmevold. Førstnevnte driver tradisjonsrike Amneus bokhandel på Bergstaden, Arnfinn er selve "Elden" i det historiske
frlufsdrama fra de dager da både Ålen og Bergstaden kompani måtte ut for å berge fedrelandet.
Hverken landhandler Eggen eller hans kone hadde slekt i Ålen. Deres halmstrå ble a) Eystein Eggens morsslekt hovsfolket og b) forfatteren og
arbeiderpartipolitikeren Johan Falkberget. Tenk, så truet Arbeiderpartiet med å ekskludere Falkberget i 1945, utbryter Arnljot Eggen i motboken mot
Eysteins bok "Gutten fra Gimle" (ikke nevnt i motboken), med den spesielle remjing som lyder når en overløper fra borgerlig side skal være indignert på
arbeiderbevegelsens vegne. Årsaken til ekskluderingsframlegget var Falkbergets politiske slalåm under okkupasjonen (lenke til side 86, til
onkel Arnljots bygdebedrifter under krigen, side 48, 87 ).
Bildet på side 48 er tatt måneden etter at farfar intervjuet sin gode nabo Per Hov. Bildet er fra avdukingen av bautaen over Per Hovs tip-tip-oldefar
og Eystein Eggens tip-tip-tip-oldefar, Børre Langeland. Det er naturligvis ikke derfor bildet er tatt med i motboken. Bildet er tatt med for å
dokumentere Arnljot Eggens røtter i arbeiderbevegelsen. Under er en side fra Eystein Eggens tipoldefar Børre Langland sin dagbok fra året 1788. Børre
beretter at det kom 750 hester fra Nordenfjeldske Dragoner i Trondheim, og at det derfor til Hov skulle leveres tusen voger høy til fór. Dragonene var
ikke stort bedre enn den svenske fienden, forteller Børre.
Hjemme hos Eystein Eggens tip-tip-tip-oldefar Børre Langland. Børres stue er idag juvelen på Ålen bygdemuseum. Landhandler Eggens begavede sønner gikk
under krigen ut og inn av nennsomt moderniserte utgaver. Gjerne i følge med sine bestevenner fra hovsfolkets unghird. Med eller uten mørkeblå uniform
med solkors. Etter krigen benektet begavede eggens med farfar i spissen at de noensinne hadde vært der. På en måte var det sant. Eggens hørte liksom
ikke hjemme i bygda. De var spesielle. Bondestanden bar farfars forretning. På bildet har noen moderne åbygger trukket i eldre bunad: Fra venstre Sofie
Kristine Breen, Andreas Vongraven, Ada Wiwelstad, Ruth Vollan Bergh og Henny Moan. Foto: Dino Makridis.
Slik kan dagbokskriveren ha sett ut i ungdommen. Gårdbruker Hans Engan i Ålen er på en prikk lik Eystein Eggens morbror og mormor, mormors bror Per
Hov, samt Mons Lie fra Storlien, Lie-slektens stamfar (lenke til side 179 ). De var alle kjent for sin faste, vakre håndskrift. "Skriftkulturen i
fjellregionen". Undertittelen på forfatteren Arnljot Eggens motbok mot boken "Gutten fra Gimle".
Kong Magnus Lagabøte. Norsk konge fra 1263 til han døde 42 år gammel, i 1280. "Kong Magnus har i hvert fall i det ytre slektet på sin morfar, den
høyvokste, vakre og finlemmede hertug Skule," slår professor Kåre Lunden fast i sin fortreffelige bok "Norge unde sverreætten" (lenke til side 173 ).
Kong Sverres beskrev seg selv som en liten og lav mann fra Færøyene. Hans sønnesønn Håkon Håkonsson ble svigersønn til trønderhertugen Skule.
Sverreætten førte ladejarlenes navn og kontrafei videre. "Det er sant som folk sier: dere ser fordømt godt ut", siterer Snorre sjørøverkongen Olav
Haraldsson da Olav med flaks fanget den siste Håkon ladejarl i et sund på Vestlandet. Etter det mente Olav at han var ledet av Gud, ble ifølge
professor Lunden med hjemmel i Frostatingsloven henrettet på Stiklestad i 1030.
Kongeriket Norge var større dengang. Hovssletta i Ålen lå omtrent midt i Norge, beretter Eystein Eggen den yngre i sin historiske roman "Hov" (lenke
til side 28, 29 ). Norge strakte seg i praksis ned til elven Rot i Øvre Älvdalen i Dalarna i Sverige. Der bygde stormaktssvenskene i 1677 Rots
skans, med kanonene vendt mot Norge. Vi har erobret noen myrer og sjøer oppe i villmarken, bemerket den svenske kansler Axel Oxenstierna i 1645.
Herjedalen var gammelt norsk land, som kong Sverre alt i 1177 slo fast i sin saga/propagandaskrift. Som mottrekk ble Ålen kompani opprettet. De svenske
angrepene var farlige. De tok sikte på å erobre Trondheim og kløyve Norge i to. Dalkarlene skrev seg inn i historieboka da de som den svenske slaglinjes
sentrum ved Poltava i juni 1709, marsjerte tvert gjennom tre salver fra en overveldende russisk overmakt og med sabelhugg fikk russergarden til å
vakle.
I fredeligere tider ble veien til Sverige kalt "Kopparleden". Det store Falu kobberverk i Dalarna var en svensk hjørnestensbedrift fra middelalderen
av. Den siste som trafikerte Sverres rute fra tiden da "herjedølene svarede avgift til Hov i Ålen" (prost Stuevolds erindringer), var ovenomtalte konsul
Engzelius på Røros. Konsulen var av presteslekt fra Dalarna. Han satte seg i sin slede, slo ut sitt store skjegg over ulveskinnspelsen, seilte på isen
nedetter Femunden, og - svusj! var han ved Rots skans.
Lunndörrspasset og Anarisfjellene på grensa mellom Jemtland og Herjedalen. Det norske Arbeiderpartis tidligere formann, professor Edvard Bull den
eldre, gir i sin bok "Jemtland og Norge" et instruktivt oversyn over "knapeadelen" mellom disse fjell: Gamle bondeslekter på selvstyr. De
kontrollerte sine "avrådsland", det var enorme utmarksstrekninger. De tror at de kan styre seg selv, de burde på slaveriet, alle mann, mente Christian
IV. Den mest kjente jemtske slekt hold til på Hov i Hackås bak fjellene på bildet. En av dem fikk ridderslaget på 1400-tallet, var da helt på topp.
Soldatslekten Armfelt, kjent fra gamle strider i dette landskap, stammet fra en bonde på Hov på Frösôen.
Flatruet litt øst for Ålens nåværende grense. Flatruet slutter i et bratt stup. Der ble villreinen i fordum drevet utfor, som ålbyggene på 1690-tallet
fortalte den svensk-norske grensekommisjonen. "To gamble Mænd" på nitti år, Svend og Oluff Hoff var hovedvitner. De hadde alltid hadde hatt sitt
"fiskeri og skytteri" på disse trakter, fortalte deres tidligere tjener. Sistnevnte jubelolding er muligens den samme som "Oluff Hoff udi Aalen". Han
var eneste person fra Ålen som i 1657 underskrev hyllingen av arveprins Christian. Oluff ble bøtelagt fordi han nektet å låne hesten sin ut til
fogden. Fogden reiste kongens ærend. Hov var skyss-stasjon. Storsjø nedenfor Flatruet er gammel norsk bygd.
Magnus Lagabøters far var den hensynsløse birkebeinerkonge Håkon Hakonson. Han bestyrte sitt "Noregsvelde" med hard hånd. Like langt som
"leidarstjernen lyser", kvad Håkons skald. Håkon avskaffet arveadelen og kappet hodet av Snorre og sin egen svigerfar, hertug Skule. Det er grunn til
å tro at den strenge herre ble rørt over sagaen om da han, kongen, var et lite barn og birkebeinerne rømte med ham ned i Ålen. "Da tyktes de å være
utenfor fare".
Dessuten måtte man ha pålitelig bemanning i dalen der det øst-norgesveldets to hovedveier møttes. Ålen midtbygd sett oppe fra Graftås. Det er tre
hovedgrender i Ålen: Almås, hvor de lauvet alm, Graftås hvor de grov, og Hov, hvor stedsnavna er sett fra. Børre Langlands gård langsmed elven Gaula.
Landhandler Eggen bilte i 1936 fotograf Schrøder fra Trondheim rundt for å få de beste vinkler på bygda. Til farfars egen bygdebok seks år etter, var
det Nasjonal Samling som tok seg av det tekniske. Forfatteren Arnljot Eggen hevder i sin motbok mot "Gutten fra Gimle" at NS ikke visste om boka.
Arnljot Eggen het en ung mann. Han gikk omkring i dalens bunn. Han ville bli dikter. Derfor studerte han sin fars avis "Tidens Tegn". Der stod alle
de berømte dikterne og bilder av flotte damer. Sommeren 1937 brakte avisen kulturnytt fra utlandet. Retningslinjer for kunsten i Tyskland, landet som
også dominerte avisens fjortendaglige "Guttepost". Bilde av malerier av hitlerfavoritten Heinrich Knirr, og av Hermann Gradl, Richard Klein, Karl
Leopold, Adolf Wiesel, Elk Eber og Adolf Ziegler.
Utpå høsten sperret unge Arnljot øynene opp: en litterær konkurranse for bygdegutter! Om våren hadde han fulgt ivrig med i byguttenes bidrag. Nå var
turen kommet til bondeguttene! Den store avisen "Tidens tegn" forsatte sitt opplegg fra i våres, men nå skulle det altså være fra landsbygda. Nasjonalt
og oppbyggelig. Det behøvde ikke nødvendigvis å være helt etter Hitlers direktiver. Man var dog dennede norske fascister og ikke
nasjonalsosialistiske stormtropper ( men, oh gid, om man dog hadde en slik mann i Norge, største siden kong Sverre, uttalte en tysk historiker til
avisen). Men noe bolsjevikisk søl ville man ikke ha. Det innskjerpet avisen overfor "norske bondegutter og jenter" fjorten dager etter nedenstående
utlysning, presiserte det med å trykke Vinjes "Aa, kunde eg fara til Telemork". San.
Arnljot Eggens bidrag stod i "Tidens Tegn" et halvt år etter (lenke til side 175 ). Det eneste navn Eystein Eggen kjenner i "Guttepostens" brevspalte var
like gammel som Arnljot Eggen. Vedkommende ble NS under krigen. "Jeg skulle forsvare Hamar med mitt unge liv", berettet TT-brevskriveren til Eystein.
Høsten 1945 begynte Arnljot Eggen på lærerskolen på Elverum. Det var jevngodt med å være innmeldt i NS. Unge Arnljot Eggen hadde da i åtte år
ideligen levert stoff til den fascistiske presse.
