"Bjørn Østring delte ut bladet NS på Gjøvik 17.5.1933, var med på å stifte NSUF på Gjøvik 1935, Oppland NSUF i 1937, åpnet i 1940 NSUF's kontorer i
Kongensgt. i Oslo, landsleder for NS ungdomsfylking samme høst," skriver professor Guri Hjeltnes i "Norsk krigsleksikon".

En gang utpå 1990-tallet delte Østring ut sine siste klistremerker fra sin ugdomstid i de harde trettiåra til herrene Ole Wilhelm Klüwer og Eystein
Eggen, hvorav et merke hitsettes docweben. Klüwer og Eggen var i ferd med å nedlegge gamlekars klubb INO. Østring satt i telefonen og pratet med engammel kamerat.
"Jeg har fått besøk av to banditter, skjønner du. Klüwer ogEggen, " sa Østring i taletuten, blunket godmodig til Klüwer og Eggen, i INO-kretser også kjent som "Satan selv",
og la på. Om NS-forskningen, se side 66, 100, 105, 135.

Stortingsrepresentantene Per Kristian Foss (H, Oslo) og Inger Lise Gjørv (A, Nord-Trøndelag). Sparket i 1987 Eystein Eggens baktalere ut av
stortingsmiljøet. ( lenke til side 76, 98 ).

Omslaget på senere høyesterettsjustitiarius Emil Stang sitt skrift fra 1926 om riksretten mot statsminister Abraham Berge, Frisinnede Venstre. Stangs
bilde og vita samt redaktør Ola Thommessens svar på pamfletten i "Tidens Tegn" på side 172 (lenke)

Riksrett er når Stortinget blir domstol og setter regjeringen under tiltale. Det er en rimelig tøff påkjenning for statsministeren. Riksrett har kun vært
benyttet to ganger etter innføringen av parlamentarismen, siste gang mot Abraham Berge. Eystein Eggens gamle studiekamerat og medelev fra Oslo
Katedralskole, Berge Furre, ble i sin tid ideligen parodiert på utsagnet "No vil eg stillast for Riksrett!" Det var fordi at Furre drømte om å være like
tøff som gamle Berge og de gamle konservative bønda i Furres familie heime på Stjernarøy i Boknfjorden.

Konklusjonen på Emil Stangs skrift mot Abraham Berge.

Slutten på Stangs konklusjon i hans skrift mot fascismen i Norge.

Norsk fascistisk statsminister i strid med parlamentarismens slanger. Olaf Gulbranssons tegning av Abraham Berge på førstesiden av "Tidens Tegn" lørdag
12. juli 1924.

Statsminister Abraham Berges skrift om sine forfedres kamp mot den britiske marine under napoleonskrigene. Trykt i Tønsberg 1914.

Den mer enn 75 år gamle statsminister Abraham Berge og hans frue forlater Stortinget etter at riksretten har felt sin dom 25. mars 1927. Berge ble
frifunnet med et skrik. Hans frue, Anne Elisabth Berge, var datter var datter av Tønnes Elias Pedersen, los og bonde på værhårde Lista. Eystein
stod i sin realskoletid et par somre i Andreassens krambu i Korshamn innenfor Lindesnes fyr. Når listaværingene i oljehyre entret landhandelen,
var unge Eystein aldri helt klar over om de kom fra flate Lista eller Amerikas Forenede Stater.

Bildet er fra professor Edvard Bull den yngres renhårige bok "Klassekamp og fellessskap" i Capppelens norgeshistorie. Professor Bull var sønn av Edvard
Bull den eldre, formann i Det norske Arbeiderparti. I 1939 skrev Bull yngre boken "Trønderne i norsk arbeiderbevegelse før 1914". "Renhårig" betyr "fair
fighter". "Renhårig slusk" var det største et menneske kunne være i Ålen i Sør-Trøndelag i Arbeiderpartiets gjennombruddstid (lenke til side 174 ).
Eystein føler at han hele livet har vært omgitt av seminarister på rømmen fra borgerskapet. De hengte seg på arbeiderbevgelsen og misunte Eystein
fordi han så ut som en oldnorsk adelsmann.

Renhårige professor Bull forklarer ganske meget i sin historiebok, jfr. hans okkuppasjonskapittel "Tyskerne avskaffer arbeidsløsheten". Bull kaster og
lys over det store X i "Tidens Tegn": hvor ble det av de norske bønda i avisens strev etter å skape bolverk mot bolsjevismen? Forklaringen på
bøndenes fravær fra vestkantorganets spalter er at det nye Bondepartiet (stiftet 1920) sammen med Venstre i hovedsak støttet Emil Stangs angrep på
Abraham Berge.

Den 82-årige norske statsminister og lokalhistoriker, Abraham Berge fra Agdesiden, erklærer seks år etter etter Riksretten at han akter å skjære
gjennom partivrøvlet og stemme på felleslisten Frisinnede/Nasjonal Samling ved stortingsvalget. Vi skriver 1933. Adolf Hitler har hatt makten i
Tyskland i trekvart år.

Året etter var "Tidens Tegn" fortsatt Nasjonal Samlings hovedorgan. I "Norsk krigsleksikon" står det i artikkelen "Tidens Tegn" kun at avisen
"hadde et tvilsomt politisk rykte". Egentlig burde vel et krigsleksikon utdype et slikt utsagn. Men det ville til en viss grad også trekke med
forskernes egne familier. Eystein Eggen sier som nåværende skogbrukssjef Arild Haglund i Sør-Aurdal kommune sa om sofaradikalerne på Norges
Landbrukshøgskole: "Hå, dei skal vara sosialister, og så tål dei ikkje ein liten klassanalyse tå seg sjølve".

Nasjonal Samlings riksorgan "Tidens Tegn" dekker NS Riksting sommeren 1934. Det svimler igjen mildt for Eystein når han leser i bladet at lederne for
NS-kortesjen gjennom Østerdalen var advokat Johan B. Hjort og Baard Krogvig. Hjort er bestefar til litteraten Anders Heger, som skrev en bok om trønderen
Agnar Mykle uten å nevne Eggen. Det syntes bokbransjen var så bra, at de ga Heger en pris.

Krogvig ble Eystein kjent med gjennom sin farbror Einar Eggen. Krogvig var en norsk fascist som under krigen ble major i England, hvor han etter eget
sigende "vant krigen på Londons barer". Nok et eksempel på at selv om man var fascist, som f.eks. avisen "Tidens Tegn", behøvde ikke det bety at man
også var pro-tysk. Det var Benito Mussolini som var Akersgatas gromgutt. Krogvig snakket som en foss. Han fortalte at når han våknet om morgenen
etter selskapelig samvær, så han bare sin egen digre kjeft. Sin egen fortid som NS-sekretær holdt han imidlertid kjeft om.

I de harde trettiåra begynte "Tidens Tegn" med egen undomsside hver lørdag. "Pikeposten" og "Gutteposten" vekslet hver lørdag om plassen i Norges nest
største avis og ledende kulturorgan. Her er "Gutteposten" fra august 1936.

Sommeren 1937 startet "Tidens tegn", fascismens hovedorgan i Norge, en konkurranse om den beste, korte, presentasjon av "Min hjembygd" på
"Guttepostens" side. Formålet var å sette mer nasjonal kveik i ungdommen. Volapük kulturform er stolt over som de første etter annen verdenskrig å
bringe bidraget fra den senere bekjente sofaterrorist Arnljot Eggen, Eystein Eggen onkel.

Arnljot Eggens bidrag om Hov i Ålen var det siste som kom på trykk. Det stod i "Gutteposten" i april 1938, en stund etter at de tre premierte deltagerne
hadde fått sine navn på trykk. For litterær sammenligning, se stubber av Arljots bror Einar og hans nevø Eystein, da de var like gamle som
hjembygdsskibenten Arnljot (lenke til side 84, 101 ).

Deltagelse i "Guttepostens" langdryge tevlinger og rebuser forutsatte at familien abonnerete på "Tidens Tegn". Eystein Eggen har aldri kjent noen som
kunne ljuge så troskyldig som sine litterært begavede onkler. Hos den mest begevede av dem, Einar Eggen, var løgnen utviklet til kunst. Det ble
erstatningen for hva han ellers kunne ha drevet det til med sin penn. Einar var en uvanlig begavet mann som aldri kom over fascismens nederlag i 1945.

side 174 side 176