Eystein Eggen d.e. på bærtur høsten 1943. Selv gråsteinsberga har sin rangordning. "Ungdoms kjærleik, heil og sæl!" Farfar hadde ikke utgitt noen
diktsamling siden Adolf Hitler tok makta i Tyskland. Bygdebok var på beddingen. Eggen eldre struttet og skaldeklødde over hele seg. Bildet ga han
til fotograf Normann og Nasjonal Samling. Normann fotograferte eldgamle ættegårder for bygdeboka. Nå skulle de halvasiatiske oppviglerne se
hvorledes en germaner så ut. Snart sogemann og dikter. Herdet i forfølgelse og motgang. Da hans eldste sønn, Egil Eggen, giftet seg høsten før, var
sønnen kommet for sent til kirken. Veldig skyllebøtte fra farfar. Der var dog høyerestående tyske militære til stede. Sønnen redaktør i SS-Leitheft?
Pøh, det kunne farfar selv ha vært, med sin journalistiske fartstid og rasebevissthet.

Rugeldalen Frisinnede i hatt og slips. På vei mot berømmelsens tinde. Hvem visste. Kanskje stoppet toget på Glåmos stasjen? Og en av farfars helter
steg ned fra stigbrettet. En fordringsløs mann i vadmel fra William Schmidt steg i damp og sorte snørestøvler ned i folkets dyp. "Er det Dem, Eggen?"
spurte kanskje den reisende stillferdig. "Ja, trofast har De stått på Deres post mot de røde. Norge trenger menn som Dem". Hvem skulle trodd at den
reisende var generaldirektør? Et landskjent navn. Den reisende skulle gå fire mil til sin seterbu inne i fjellheimen. På flatbrød, fenalår og kaldt
bekkevann. Så høyt elsket han sitt land. Ekte venstremann ubesmittet av bolsjeviker.

Farfar ikke bare abonnerte på "Tidens tegn". Han tenkte som "Tidens Tegn".

Hov i Ålen fotografert av Widerøes Flyveselskap A/S i 1969. Før krigen var det kun Hov skole og den hvite nabobygningen på "bangan", nedsiden av veien
ned mot elven Gaula. Per Hovs onkel, Jon Larsen Hov, snakket om den brøde han hadde begått ved å selge tomt til Kommunehuset i de harde trettiåra.
Tomta het "Nautet". Der hadde dyra som i fordum skulle ofres til Odin, gått på beite, sa Jon Larsen Hov. Før salget hadde Ålen herredsstyre residert i
ei lita stue på størrelse med den røde bua til venstre for det blå kommunehuset, nåværende administrasjonssenter for Holtålen kommune. "Da
forsvant de siste gravhaugene," fastslo Jon Larsens sønn, Olaf Hov overfor Eystein Eggen. Eystein spisset ører da Olaf fortsatte: "Det rare var steinen
i haugene. Det var ikke slik stein som ellers i området, skjønner du." Det ble til åpningslinjen i Eysteins middelalderroman "Hov". "Tre steiner lå på
Hov og hadde visstnok ligget der fra tid og evighet" (lenke til side 28, 29, 77 ).

På nedsiden av veien gamle Hov skole. Der gikk Eysteins mor og landhandlerens begavede barn. Skolen bestyrt av Lars Kirkbak, fetter av
Eysteins mor. Nedenfor skolen Ålen samfunnshus, der "heile halve venstresida" i 1993 hyllet arbeiderdikteren Arnljot Eggen. Det var
borgeryngel fra hovedstaden. Stevnet var utklekket av Eysteins kusine, skoleinspektør Eva Eggen på Hov skole, samt par utabygdinger satt under
press av AKP's kulturapparat. Evas mor var fra det bruket på Fremre Hov der den gamle slekt ikke lenger satt. Hun frydet seg alltid over Eysteins
vansker i oppveksten. Det var tilpass for hovsfolket, så harde som de hadde vært. Godt at de ikke fikk makten igjen. Hvitt våningshus

Grunnet den medieksplosive lansering av Eysteins bok "Gutten fra Gimle", var Eystein den dagen flyktet opp i dalom. Han var ikke klar over at
raddisene solgte ungdomsbilde av ham selv og utgav det som bilde av onkel Arnljot som sosialistisk pioner. Det visste heller ingen andre i
fjellregionen. Hverken i Vingelen eller på Røros. Dagen derpå etter den akopalyptiske 1. maifeiring i Ålen 1939, observerte Eysteins mor, Liv Eggen,
den unge arbeiderdikter liggende i horisontalen i tunet på Oppigard Hov. Arnljot hadde dagen før på en tilstelning lest opp sitt dikt om 1.maitoget i
bygda. Han må ha tatt seg helt ut. Kanskje han ikke turde gå hjem. Det er det eneste Eystein Eggen den yngre har hørt eller lest om onkel Arnljots
kontakt med den organiserte arbeiderbevegelse.

Høsten 1942 skrev unge Arnljot sammen med en kompis en liste over tyskernes venninner langsetter veien, og hengte lista opp på sin faders krambodvegg.
Det er til høyre, utenfor bildet. På veien til Eysteins morbror Lars, hovslettas mannfolk nummer en. Vertshuset "Kjempeplassen" ligger der idag.
Det er oppkalt etter far til Johan Falkbergets romaheltinne An-Magrit. Hun som tross alle vansker blir folkets leder. I 1945 fortalte Arnljot sin
spennende mostandshistorie i lokalpressen (lenke til side 48, 87 ). Som sitt forbilde Falkberget hadde unge Arnljot meget å svare for fra krigen. Han
måtte bli journalist. Som Falkberget. Falkberget ble likesågodt "redaktør for folkeopplysning". Derfor trykket onkel Arnljot Arbeiderpartiets kritikk
av Falkberget til eget bryst, Han later som om han forsvarer Falkberget. Han forsvarer seg selv. Arnljots kompis ( det unge litteraturtalent selv ?) ble
høsten 1942 innkalt til forhør i det kvite huset til høyre for gamle Hov skole. Det var det tyske Ortskommandantur i bygda. Der ble hakekorsflagget
heist hver morgen. Hovsfolket tykte det var gildt å se sitt gamle bumerke vaie i vinden.

Oppe på Røros hadde tyskerne store forleninger. I Ålen kun en tropp oppe i holdenbakkene. Tyskerne kom for det meste ned i bygda for å kjøpe kondomer
hos landhandler Eggen. Landhandleren brummet litt over dette, sånn innad i familien. Det var ikke merkelig, så berørt som hans etterslekt var. Han
trøstet seg med, at nå som bygda var kvitt det røde bandittstyret, kunne det igjen åpne seg muligheter for en nasjonal skald.

Kom bolsjevikene til makten, ville de ta solen. Det hadde handelsmann Eggen selv sett i Frisinnede Venstres organ "Tidens Tegn". Landhandleren hadde de
beste forbindelser med Trondheims grosserere. Da farfars slektning via Skogstad-linjene, grosserer Dyre Halse i Trondheim, i 1922 fikk reist Olav
Trygvasson-statuen i Trondheim (Nidaros?), svarte farfar med magnum "Fjell-Ljom": "Og kunstnaren skapte med hugen i brann den sprækaste konge av
nordmanna land". (se det eggenske familieessay, lenke ). Halse ble en av Trøndelagens mer bekjente NS-familier.

Kommunistene var så misunnelige på næringslivets suksess at de helst ville fjerne sommersolen fra himmelen, hevdet "Tidens tegn". Her fra juli 1925.
Farfar tok med seg den bekjente nord-østerdalske kommunistfrykt ned i det røde Ålen. Farfars far var høyre og handelsmann ( se gruppebilde side 64 ).
Farfars morsslekt var venstrenasjonalister og NS. Farfar var den ideelle TT-abonnent.

Sønnesønnen Eystein Eggen trodde ved hærværende docwebs begynnelse, at Olaf Gulbranssons heftige tegninger på lørdags førsteside fremstilte politiske
typer. De er presise portretter av avisens politiske fiender. Eggen tør ikke ha noen formening om hvem som har æren av å stå modell for kommunistene på
nedenstående tegning. Lørdagskronikken er skrevet av den gamle liberaler. dr. med. Fredrik Georg Gade. Han var formann i Nordmanns-forbundet.

JPG KOMMER INN HER SOLEN.jpg

Ikke nok med at han måtte beinfly i kappløp med poståpner Konrad Kirkbak med trillevogna opp til Ålen stasjon for å hente varer, stønnet landhandler
Eggen i sine epistler i "Ljomen": i tillegg ble han tynget ned av bolsjevikinspirerte skatter og avgifter, ypperlig fremstilt på TT's førsteside 14. november 1925.
Hva skyldte han i grunnen partiet Venstre? spurte Eggen seg selv på sin nasjonale pionerpost i Ålen, "det røde helvete". Fordrevet fra sin heimbygd
Vingelen grunnet nasjonal reisning. Fordrevet av Vingelens venstrehøvding, Rasmus Vingelsgaard. Man kunne bli Frisinnet av mindre.

Farfar forstod aldri det historisk kollektive drag i trøndernes psykologi. Han var en kristen nasjonalromantiker. Han hørte hjemme i den gudelige delen
av NS. Han forstod aldri at de gamle trønderhøvdinger valgte hedendommen for å hindre at papistene fikk fatt i odelsjorden. Trønderne var både for
radikale og for konservative for farfar.

Landsdelens kollektive stamfar, erkehedningen Håkon Ladejarl, før slaget ved Hjørungavåg. Håkon var "den første som tok kongsnavn i Norge" (Adam av
Bremen hundre år før Snorre). Han var overhode for et internasjonalt fyrstehus, hans navn levde videre i senere kongsslekter.

"Eystein skal også ha!" Siste ord i farfars testamente. Skrevet etter en mannsalder i skuld og skrekke. Evig salmesang og tænders gnidsel på loftet
når hans lovende sønnesønn og navne var på besøk.

Eystein Eggen eldre valfartet før krigen til Nidaros. Han så skulpturene da teppet i "den evige trøndersommer" 1930 falt fra domkirkens nyrestaurerte
vestfront. Skulpturene lyste i skinnende nygotikk. Som hans eget navn. Farfar var døpt Esten. Det gikk som med intervjuet med naboen Per Hov (lenke
til side 181 ) to år etter. For hardt, for tøft. Farfar forstod det når han leste det i bok, greide ikke gripe det i livet, lyktes derfor ikke med å
skrive om det. Eggenfolkets egentlige gebet er musikken. Uten tilskudd av "native guts" er de en katastrofe i politikk og poesi.

Hadde farfar holdt seg til fele eller tenorsang, ville ikke hans forferdelige skriverier kommet på trykk i 1945. Farfar var en "Tidens
Tegnianer" som så sitt snitt til å legge skylda på andre. Det var han ikke alene om. Farfar hadde femogtyve års nasjonalfascistisk skribentprakis.
Derfor måtte "bermen, bunnfallet og slagget" være f. eks. hans inntil da gode nabo og hjertevenn Per Hov. Farfar sluttet seg til Hjemmefronten på
overtid. Han forgiftet etterslektens oppvekstmiljø.

Farfar fikk fem ganger så mange sinnssyke etterkommere som hovsfolket. Enda sistnevnte ifølge postkrigsgeniale eggens hadde vært marginale siden slaget
ved Hafrsfjord. Farfars begavede sønner gikk aldri lei av å prente inn i Eystein yngre: Eystein stammet på morssiden fra middelaldemørket. Hans
redning lå i at det eggenske sannhetslys viste vei. En teori senere overtatt av kulturdirektør Ole Jacob Bull. Trotskisten. Eystein Eggens største
belastning i oppveksten var å være eldste barnebarn av skalden fra Vingelen, attpåtil bære hans navn.

Farfar var "en snill og vennlig mann", skrev Johan Falkberget. Farfar smilte huldsalig når hans yngste sønn og favoritt Einar Eggen (oppkalt etter
ladejarlenes svigersønn Tambaskjelve) limte inn fargesprakende vikinger med potetlim i kladdeboka. Nedenfor er kong Erik Magnusson i grå kleber i
Stavanger domkirke. Han var sønn av kong Magnus Lagabøter, sønnesønn av birkebeinerkongen Håkon Håkonsson, hertug Skules svigersønn. "Trønderne er
mine kjæreste venner," sa kong Sverre.