Eystein Eggen i arbeid for fred og forsoning. Eystein har nå glemt hvem karene er, som han antaster. Bildet lå sammen med et edelweissgrønt
visittkort fra "Siegfried Ehrt, München, Kameradenkreis der Gebirgstruppe e. V.". Kanskje herr Ehrt er på bildet. Det var alpejegere som nord for Narvik
vekket Eysteins far grytidlig om morgenenen den 25. april 1940 (lenke til side 79, 104, 147). Bildet fra tiden da Eystein ble kjent med lederen for
Leningrad forsvarsforening med to rader ordener på bringen. "Karasjå, nordmennene," mælte russeren, smilte med sine ståltenner. Eystein fikk et
langt, håndskrevet brev på russisk. Eystein fikk aldri somlet seg til å få det oversatt. "Fåglarna vet" hvor brevet er nå.

I en kneipe satt det tre karer fra ehemalige Waffen-SS, der også de norske frontkjemperne stilte. Eystein dumpet vitebegjærlig ned. "Nur zwei
Zigaretten," sa den ene. Det hadde seg nemlig slik, berettet han, at i SS, der låste ikke soldatene sine skap. Og så gikk det ikke bedre enn at en
kamerat i nattens mulm og mørke ble frastjålet to sgaretter. Den skyldige ble funnet, und am nächsten Morgen: Bang! Finito med den skydige. Skutt.
"Nur zwei Zigaretten", gjentok fortelleren, løftet en mellomeuropeisk behåret underarm, sprikte med to fingre. "Ja,ja," istemte de andre med
liturgisk andakt: "So war es in der SS!" Der sa vi alle "Du" til hverandre, mintes sogehøvdingen på stolt innpust. Hvorpå Eystein gikk over til å
tiltale veteranene med "Du": Veteranene skiftet straks til "Sie". Eystein Eggens bok "Gutten fra Gimle" er et verk vokst frem av
generasjonskonfliktens dyp.

Aldri har vel vel annenverdenskrig flommen av krigsbøker og dvder vært større enn i bokhøsten 2008. På Oslo poesifestival møtte Eystein Eggen
sine gamle redaktører Harald Engelstad og Trygve Aaslund. De spurte: " Har du lest Bjørn Westlies bok, Fars Krig?" Eystein er for høflig til å si at det
ikke er noen krigsbarnbok. Det er en bok om en frontkjemper ført i pennen av hans sønn. Eysteins bok " Gutten fra gimle " er ikke oppført på Westlies
litteraturliste. Aschehoug redaktørene hadde ikke fått med seg at Stortinget ikke har gitt grønt lys for gamlekara, men for krigsbarna og Eystein. De visste
ikke at Eystein var statstipendiat, fem år etter at et enstemmig storting hadde utnevnt han. Den eneste som Eystein har sitert Stortinget for i forlaget, er Whiliam Nygaard dy.

På poesi festivalen ble Eystein intervjuet av Knut Hoem i NRKs kulturnytt. Hvorfor er det så lite poesi i dag spurte unge Hoem. Eystein svarte: " Det er fordi i
Aschehoug forlag i fordum heiet på nasjonalfacistene og ikke ville ha statelig innblanding ( lenke til s 126). Når de idag vil at staten i dag skal finansiere deres
gamle privilegier, styrter de seg ut i modernismen og legger skylda på krigsbarna.

På flyet nedover til krigsbarnkongressen i Berlin, leste Eystein Eggen nekrologen over den østerrikske politiker Jørg Haider i det renommerte blad
"The Economist". Mer populist enn nazi, var overskriften, noe Eggen forsåvidt var enig i. Eggens inntrykk baserte seg imidlertid på en personlig
samtale med Haider rundt 1990. Eystein forsøkte å overbevise fylkesmann Haider om generasjonskonfliktens absolutte nødvendighet. Haider ville ikke
høre på det øret. Han var en høflig, imøtekommende samtalepartner. En konflikt mned gamlekara hverken kunne eller ville han skjønne. Hans syn var
at de gamle sannelig var blitt mobbet nok. Et synspunkt han ikke var alene om blant NS-barna.

Så ble han da værende mellom barken og veden, tenkte Eystein. Som professor Dahl. Backet av gamelkara, i stadig fare for å bli slått i hartkorn med dem.
I stadig fare for å forsvare en krig som han selv ikke deltok i. Pendlingen mellom evig kjekk yngling og evig kranglefant. Som studentene i "Albion" i
Wien (lenke til side 61). De stemte visstnok på Haider alle sammen. Når nekrologen konkluderte med at avdøde var uttrykk for pendlinger i det
østerrikske samfunn, var Eggen helt enig. Haider var populist, han var det fordi han aldri var klar på at han var et NS-barn.

Foreningen "Lebensspuren e. V., Wernigerode" stilte med egen forretningsfører på krigsbarnkongressen. De fleste på bildet nedenfor deltok
på kongressen. Nummer to fra venstre er Guntram Weber, sønn av en generalmajor i SS som på hengende håret unnslapp dødsstraffen.
Kongressgründer Ludwig Norz gjorde forsøvrig utrolig lykke blant gutta, da Norz under presentasjonen av seg selv sånn en passant nevnte at hans
bestefar ble hengt i Brüssel i 1945. Etter Eggens mening er det alt for mange familier som er gått til grunne ved flittige damers sosiale
spindelvevsvirksomhet. Kun egnet til å pådra skape oppmersomhet for det som man vil vil holde skjult: den deilig selvmedlidende krigs- og jobbetidsfryd.
Da står det 1943 med gotiske sifre i damens panne. Ingen make up kan skjule det.

Til høyre for Weber står Violetta Wallenborn, født på Klekken Lebensborn og bosatt i Køln. Sammen med kunstneren Bjørn Lengfelder (skipperlue) stilte
hun året før for Menneskerettsdomnstolen i Strasbourg. "Dere tapte saken fordi akademikerne overtok den!" tordnet Studienrat (lektor) Klüwer med sin
milde røst, og Violetta vinket begeistret tilbake. Den høye blondine til høyre er Gisela Heidenreich, forfatterinnen av "Eine deutsche Liebe", født
på Lebenborn i Oslo (lenke til side 61, 63, 139, 140 ). Kikki Skjermo fra Surnadal i rød kåpe. På ytre høyre i trang dongery, er Ole Wilhelm Klüwers
tante, Ragnhild Klüwer Führer. Hun er nær de nitti og har fått utgitt bok om seg selv.

Der Herr Studienrat Klüwer leser forskerne teksten på Krigsbarnkongressen i Berlin 2008. Bak ham på veggen krigsbarn fotografert av hans skjebnefelle Einar Bangsund.

Lebensborn i Wernigerode 1943. Lebensborn var en kjede mødrenehygieniske klinikker over hele Europa, drevet av SS og med tysk personell. Såvidt
Eystein Eggen husker, var Wernigerode stedet der DDR-staten opprettet sitt "adelsmuseum": få andre steder er fortiden mer nærværende enn i de små
fyrstedømmer ved foten av Harz. Quedlinburg er et godt eksempel (lenke til side 192).

Eystein Eggens far, skijeger og SS Egil Eggen, på rømmen i studiemagasinets dyp i det gamle Universitetsbiblioteket på Dramnmensveien, nå
Nasjonalbiblioteket. Eysteins far gikk også latinlinjen, Orkdal Landsgymnas 1936. Eystein husker at røkejakken var i sølv og burgunder.
Et av mange typiske anno-dazumalminner i Eysteins barndomshjem. Og bøker. "Det var så mange bøker inne hos din far, du vil ikke tro det,"
fortalte Hauptsturmführer Felix Thoresen til Eystein fra livet ute på Lebensborn og Ergänzungsamt (tropperekruttering) lenger ute på Drammensveien. In english

Fra Berlins gamle museums og universitetsområde. Lustgarten foran domen (til høyre, utenfor bildet) og det keiserlige slott som nå gjenoppbygges (lenke
til side 192 ).

Krigsuniformen til mannen som fikk mest presse i den gamle norske storavis "Tidens Tegn". Hverken Vidkun Quisling eller Adolf Hitler kunne måle seg med
den avsatte tyske keiser Wilhelm 2. på 1920-tallet. Her er Wilhelms 1.verdenskrigsuniform fra museumsmonteren i Zeughaus.

Fra den tiden det ennu fantes professorer til. Brev til Eystein Eggen i 1984 fra den blinde germanist, professor Hans Kuhn, under krigen professor ved
Berlin universitet, etter krigen i Kiel og bosatt ved ubåtmonumentet ute ved Laboe. "Kleine Schriften" av Hans Kuhn fyller en halv hyllemeter. Kuhn skrev
den utmerkede boken " Das alte Island". Ikke alle norske granskere var like begeistret for denne energiske tyskeren med piggsveisen. Kuhn skrev den fremragende
boken "Das alte Island". Ikke alle norske granskere var like begeistret  for den energiske tyskeren med piggsveisen. Det stod et gufs av "Das alte Berlin" fra ham.

Eystein Eggen et halv år gammel sammen med sin mor og far. Sommeren 1944 foran farfars, Eystein Eggen den eldres, skaldebu "Skaugløtt" i Vingelen
(lenke til side 60, 64, 65 ). Eystein Eggen den yngre sitter på samtlige fotografier fra "Skaugløtt". Hadde hans onkel Arnljot Eggen samarbeidet med
Eystein om boken om farfar, ville boken blitt meget bedre. Onkel Arnljots bok var en fortvilt motbok mot Eysteins berømte "Gutten fra Gimle". Formålet
var å gi familieløgnen et offisielt stempel.

Eystein et halvt år gammel sammen med sin mamma den siste krigssommeren 1944.

Deichmanske bibliotek i Oslo. Eystein var en flittig låner da heimen fallt sammen midt på 50 tallet ( lenke til s 44, s 45) Det Eystein husker best
fra bøkene, er kapittelet " Engelskmenn og franskmenn " i de tre musketerer, mesterlig oversatt av Tidens Tegns leiieratur anmelder Carl Nærup
Engeslkmannen sier at Athos er et gjeternavn. Den aristokratiske musketer Athos visker sitt egentlige navn i engelskmannens øre, sier: Synes De så
at jeg er av god nok byrd til at De kan duellere med meg? Ja, avgjordt min herre, sier engelskmannen og bukker. Hvorpå Athos, alis grev d´la Fere, dreper engelskmannen.

Eystein Eggen 19 år.

side 192 side 194