Dokumentasjonswebside om Eystein Eggen, Gutten fra Gimle.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Oppdatert 9.07.08
For å bla seg gjennom sidene i denne dokumentasjon klikk nederst på hver side for den neste osv
Scroll ned dette er en lang side
Høyesterettsjustititiarius Emil Stang. Nestformann i Det norske Arbeiderparti 1918-23. Fulgte kommunistene ved bruddet i 1923 (lenke til
side 170 ). Medlem av sentralstyret for Norges kommunistiske Parti 1923-1928. Høyesterettsdommer 1936, justitiarius 1946. Sønn av statsminister
Emil Stang (Høyre), sønnesønn av statsminster Fredrik Stang (embetsstandsens champion mot det frambrytende Venstre). Bror av universitetsrektor Fredrik
Stang.
Norsk fascistisk statsminister på bålet. I 1926 ble Frisinnedes Statsminister 75-årige Abraham Berge stilt for riksrett. Forbitrelsen knitret i
Frisinnedes avis "Tidens Tegn". Berge hadde sittet på tinget for Venstre i fjorten år da han i 1909 gikk over til det nye partiet Frisinnede og dets
nye organ "Tidens tegn" (lenke til side 166).
Årsaken til at TT øverst på sin førsteside henviser til "Emil Stang i Odelstinget", er at Stang var en av de første aktorer mot Berge.
Stjernejuristen Stang argumenterte med at Berge var fascist og en trussel mot demokratiet. TT, som pr. lederartikkelen et par år før hadde avkskrevet
parlamentarismen (lenke til side 167), startet en ny føljetong mot Stortingets flertall, etter avisens mening usle levebrødspolitiokere og
krypto-kommunister, uten sans for høvdingers verdighet. Bøddelen på Gulbranssons tegning er hovedaktor, overettessakfører Ketil Skogen fra Gvarv
i Telemark. Skogen var stortingsmann for Venstre, som Frisinnede var utgått fra.
Gamleredaktør Ola Thommessen tar hansken opp. "To til" er bergesakens to ekstraaktorer: Emil Stang og den gamle venstreredaktør Hjalmar Løken fra
Trøndelagen. Løken og hans bror fylkesmann Thorvald Løchen var i de dager Trøndelags mest kjente venstremenn. "Fascist, og hva så", og "Jeg fascist?
Gjerne det", er juleartikkelens poenger.
Andre del av Olav Thommessens artikkel i "Tidens Tegn" julen 1926.
Verre enn nå kunne det ikke bli, fastslo Frisinnedes hovedorgan alt ved årets begynnelse, en måned før næringslivets opprop på førstesiden om å
innføre fascistisk styre (lenke til side 116). Merk øverst på avissiden avisens anbefaling av Olaf Bull (som publiserte sine dikt i verdensklasse i
bladet og dessuten hadde intervjuet Benito Mussolini ( lenke til side 136 ), Mikkel Sveinhaug, Sven Elvestad, Fin Helle og reservelege Torkel Seip;
sistnevnte hadde skrevet lørdgsnummerets førstesidekronikk.
Folkelengsel 1926 Drømmen om den sterke mann som kan slå kommunismen ned..
Seks år før hadde fedrelandet etter nedenstående bilde å dømme hatt en skikkelig leder ved statsroret: Venstres Gunnar Knudsen. Kombinert stats-,
landbruks- og revisjonsminister 1913-1920. Skipsreder fra Porsgrunn. Maleri av Emanuel Vigeland. Tilhører Norges rederforbund. Tekst av
samtidshistorikeren Chr. A. R. Christensen i "Fra verdenskrig til verdenskrig", Oslo 1961, røde notater tilføyd av vitebegjærlige Eystein
student.
Med Gunnar Knudsen og Venstre ved roret, skulle Norge være i de beste hender. Selv Frisinnede og "Tidens Tegn" fikk noensinne malt noe bedre av
sine høvdinger. Etter maleri av Emanuel Vigeland.
Knudsen var blitt fryktelig gammel på de årene som var gått siden hans hånd lå på statsroret, antyder TT i Olaf Gulbranssons strek våren 1925. Etter
avisens mening fortsod ikke Knudsen at nu var det revolusjon og borgerkrig i landet. Skipsreder Knudsen var blitt "soft on communism", som det senere
het.
Det fremgår indirekte at det var hvite garder i landet. Uten at TT ville utdype akkurat det (lenke til side 168 ). Den gamle frisinnede politicus,
sogneprest G. O. Kløvstad, skriver om Bibelen og de siste ting.
Klart det måtte være hvite garder i landet. Kommunistene var kommet med i 17. mai-komiteen. Hæren av 1814 maktet ikke lenger å forsvare landet.
"Tidens Tegn" lørdag 14. mars 1925. Inne i bladet blant annet dikt av Olaf Bull og bidrag fra den eminente botaniker Thekla Resvoll, gift med direktør
Andreas Holmsen i Handelsdepartementet. Vilhelm Krag anmelder Fredrik Grønvolds "Slægstkrøniker". Eystein Eggen mener å erindre at det ble debatt
om boken. I debatten ble det vedgått noe sånt som at "det finnes naturligvis hundrevis av norske familier som nedstammer fra Harlad Hårfagre. Familien
Grønvold gjorde det alt på 1600-tallet. Deri består forskjellen."
Hårfagres førerstol fra Hafsfjord var dermed ledig. Stilingen ble samme år utlyst i 1925 på TT's førsteside. Akkurat selve utsagnet fikk
raddisrevisjonistene med seg. De satte det bare inn i en gal sammenheng, som et slags munnhell fra dr. fil. Rolf Thommessen, sagt halvt i spøk mellom
plysj og Biedemeyer. Hadde ikke vankunna om det gamle bondevenstre vært så abyssimal hos revisjonistene, ville Eggen ha påtalt det som
historieforfalskning i praksis: det borgerlige stormløpet, trøkket, er forsvunnet. Tilbake er en underlig "skrue", major Vidkun Quisling samt noen
herremiddager først i de harde trettiåra, etterpå erindret med pjolter og "Quisling, han var sprø, han".
Fra venstre kommunistenes Olav Scheflo, Venstres leder, skipsreder Johan Ludvig Mowinckel med spritkanne ( Abraham Berge gikk av på sin motstand mot
brennvinsforbud), samt Høyres Ivar Lykke (lenke til side 113 ). I silhouett ytterst til høyre Arne Halgjem fra Os ved Bergen, det norske avholdsfolks
politiske fører og sentrale skikkelse gjennom forbudstiden.
Inspirasjon fra det fascistiske Italia under frisinnedes riksrettssommer 1926. Ytterst til venstre sjefen for Norges Samfunnsvern, major og
gårdbruker på Tanberg gård, Norderhov, Ragnvald Hvoslef; han var svoger av generalmajor Carl Hagbarth Gulbransson. Dernest oberstløytnant Johan
Tidemann Sverre, Norges representant i Den internasjonale Olymopiske komite siden 1906. Nr. 4 fra venstre italiensk generalkonsul, skipsreder Rudolf
Olsen (lenke til side 153, 157 ). Ellers blant andre general Alessandro Traditi, herre til Arezzo, oberst Carlo Carini, grev Alberto Borgia fra
Firenze, samt Finlands konsul i Milano, Camillo Canali.
Appell fra Italias fascistdiktator Benito Mussolini utpå høsten riksrettsåret 1926.
Annen del av Mussolinis appell.
