Dokumentasjonswebside om Eystein Eggen, Gutten fra Gimle.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Oppdatert 1.09.08
For å bla seg gjennom sidene i denne dokumentasjon klikk nederst på hver side for den neste osv
Scroll ned dette er en lang side
Litt for kaldt for damene ennu, kanskje. Vi skriver onsdag den 9. mai 1934, og annonsen er naturligvis "Tidens tegn", organet for adelen fra
parlamentarismens innførelse i 1884 ("All makt i denne sal"), som nu er gått lei av stemmerettens idelige utvidelse og gradvise radikalisering.
Heldigvis kan man inntil videre gå både kledd og stilig, melder "Tidens tegn" fra Sir Oswald Mosleys bevegelse i England (lenke til side 66, 125 ).
"Aber in Spanien tausend und drei", som Don Juan synger i sin berømte katalogarie. "Tidens Tegns" forbilde er og blir Italia. På bildet fra samme
år, fortsatt 1934, paraderer selv de godt kledde nonner for Il Duce, Benito Mussolini. Det er dagen for Balilla, den fascistiske ungdomsorganisasjonen i
Italia. Bildet er fra Anton Zischas bok "Italien und der Welt". Alt da Eystein Eggen gikk i folkeskolen, hadde han lest flere av tyskeren Zischas
bøker. Det skyldtes at fjellbønda i Ålen hadde tatt vare på bøkene, flere av dem oversatt til norsk under krigen. I "Krigen om oljen" skildret Zischa den
lumske innringing av det flittige tyske folk. De ville frata Tyskland drivstoffene, den tyske vitenskap svarte med å finne opp nye.
"Ein gong våren gjennom mannalivet gjeng", som arbeiderdikteren og trønderen Kristoffer Uppdal kvad. I mai 1934 begynte annnonsene for TT's
søster på tidsskriftfronten å stå i avisen. "Hus og have" var både smakfullt og elevert, som avisen. Der skrev både Odd Hølaas, dosent Emil Smith og
mange andre av avisens medarbeidere. Der ble fru generaldirektør Arne Meidell, Borregaard, formann i avisens direksjon, intervjuet hjemme på den
praktfulle eiendommen av samme navn ( lenke til side 139, 169 ).
Meidell var en genuint likandes kar. Eystein Eggen så i sin realskoletid Meidells bilde i Aschehoug leksikon, selv det vesle leksikonbildet syntes å
utstråle Meidells vinnende vesen. Så nært, likevel fra en annen tid, tenkte Eystein skolegutt. "Generaldirektør". Det var liksom en tittel på vei ut.
Selv om Arbeiderpartiets Halvdan Stokke også var generaldirekør. For NSB. Arne Meidell gjorde "kometkarriere i næringslivet" ,skrev TT. I "Hus og
have" var man like hjemme hos dikteren Knut Hamsun på Nørholm som i den britiske ambassade på Drammensveien (lenke til side 145 ). Forsiden av "Hus
og have" for mai 1934.
Forsiden av "Hus og have" for august 1934.
Forsiden av "Hus og have" for mai 1935.
Forfatteren Nils Kjær var en av fascismens første trekkfugler (lenke til side 116). Her er Nils Kjær på på førstesiden av "Tidens Tegn" i april 1921.
Ingen av TT's journalister kunne dog måle seg med Sven Elvestad, alias kriminalforfatteren Stein Riverton (lenke til side 130, 134, 165 ). "Det er
jeg som er fascist," fastslår Elvestad i nedestående femtiårsintervju ført i pennen av "Pueblo", TT-journalist og bokanmelder Paul Gjesdahl. "Jeg er den
første. Jeg forkynte fascismens idéer da Mussolini var socialistisk oppvigler og Hitler stod og malte plankegjerder."
Eystein Eggens 68'erbrødre hevder at det ikke er noe nytt i Bernt Rougthvedt sin bok "Riverton - Sven Elvestad og hans samtid". Eggen er ikke enig. Det
er masse nytt i boken. Den går humant ut i bredden istedenfor på bringe plysj og palmer fra borgerskapet. Sven Elvestad var både en borgerskapets
gullgutt og dets offer.
Annen del av Paul Gjesdahls intervju med Sven Elvestad.
Det kan vel diskuteres om Elvestad var første nordmann som intervjuet Adolf Hitler. Selv om Elvestad var fra Halden. En av Eystein Eggens forfedre
gjorde i sin tid utfall fra byens beleirede festning. IR 12, Sør-Trøndelag, under Landsbergs ledelse. Soldaten, Per Hov eller Gudbrand Hov, ble en
gammel mann oppe i lia i Ålen midtbygd (lenke til side 174 ). Eysteins morsslekt, naturligvis. På farssiden er det kun Eysteins far som har tatt i
et gevær siden napoleonskrigene. Arnljot Eggen i spissen for væpna revolusjon? Ha, ha, sier Volapuk kulturforum.
De første norske intervjuet med Adolf Hitler var nok TT's utenriksredaktør Jonas Schanche Jonasen senere på året 1925 (lenke til side 138 ). Det blir i
alle tilfelle innenfor den norske fascofamilien. Elvestad og Jonasen kom senere ofte tilbake til sine møter med den unge tyske politiker. I disse
tilbakeblikk viser Elvestad sin selvforbrennende journalistiske kvalitet. Mesterlig får Elvestad fram: skulle den småborgerlige puritaner Adolf Hitler
møte etargildets fuktige skald Elvestad til samtale ansikt til ansikt? Aber nein, so geht's nicht. På eiendommelig vis skjerper Elvestad de antagelig
ubevisst tilslørte poeng i Eivind Mehles intervju fra 1933: den profesjonelle politiker som aldri sier noe som ikke overveid, av og til
dekket over av høfligheter av typen, "nei, jeg skulle vel egentlig vært kunstner, jeg" (lenke til side 123 ).
"Handa hans far min". Far var venstremann, bedyrer forfatteren Arnljot Eggen i sin motbok mot Eystein Eggens bok "Gutten fra Gimle". På TT's førsteside
fra august 1924 har kommunisten Olav Scheflo spikret fast høyrehånden til Venstres statsminister Johan Ludvig Mowinckel. Stortingsmann Scheflo
figurerte ideligen på TT's førsteside (lenke til side 169 ).
I "Tidens Tegn" kunne landhandler Eggens barn i Ålen lese bidrag både av dem selv og andre unge lovende ute i provinsen. På samme side som
mowinckelkarikaturen august 1924 stod for eksempel bygdenovellen "Unge Norge" av Stein Balstad fra Øvre Rendal. Lenge etter at fuglene var fløyet
ut av redet, våket Eystein Eggen den eldre (Eysteins farfar) nøye over om det var noen unge lovende navn fra hans eget distrikt som stakk hodet fram.
Hvorfor skulle de gjøre seg bemerket, når så få hadde merket seg hans ungdsomsvers? tenkte gamle Eggen. Hans mobbeobjekt nummer en var sønnen
Arnljot, som landhandeleren mente ikke greide å skrive rim med flyt i.
Sjokket fra Tyskland! Her på TT's førsteside under likvideringen av Ernst Röhm og SA sommeren 1934. Gregor Strasser, Kurt von Schleicher, Edmund
Heines, Heinrich Klaussener, Wilhelm Scmid, Karl Ernst og grev Hans Joachim von Spreti-Weissbach. Skutt alle sammen. Landhandler Eggens yngste sønn
Einar, greide aldri senere å si et ord tysk. Han var språkgeni. Han lærte seg en arbaisk klukkelyd som han gjengav for sin nevø Eystein. Men tysk.
Ikke et ord etter 1945. Dessuten mente onkel Einar at Eysteins mor var en ond kvinne som hadde ødelagt sin sønn ved å prøve å innbille ham at han,
Eystein altså, var så pen og kjekk.
"Sjåvinisme eller annan rabalderpolitikk a la Hitler høver ikkje for fjelldølen," skrev landhandler Eggen diplomatisk i "Fjell-Ljom", og
tilføyde: "Men me har enno ikkje råd til å slå vrak på den inste opphevlege røysta når det gjeld heimen, fedrene og framtida." Det var eksakt det samme
som Nasjonal Samlings syn.
Likvideringen av de fæle sosialistene i det tyske SA sommeren 1934, satte imidlertid ny fart i organiseringen av dannede norske fascister foran
høstens kommunevalg i hovedstaden. Nå hadde man i det minste greid å få med Oslo bondeparti. Redaktør Rolf Thommessen ventet seg store ting fremover.
Det var en pionerliste, skrev redaktøren i sin leder. "MAJOR VIDKUN QUISLING, listens tillitsmann," stod det rett over dagens leder 12. 9. 1934.
Sjefen for NS ordenvern, bokser og bygningssnekker Kjell Gundersen, hadde vært i ilden tidlig på våren (lenke til side 129 ). Nå fikk Gundersen
bokserbilde på TT's førsteside. En rett høyre for gamle Norge. Gundersens valgforedrag het "Klassekampens forbannelse".
Mange av listekandidatene underskrev året før oppropet om å stifte "Frisinnede Folkeparti", såsom kandidat nr. 6: kaptein og elektroingeniør T.
Killingland, og listetoppen, unge lovende ligningssekretær Bjarne Lie (lenke til side 122). Arbeiderbevegelsen mente at det var et nytt fascistparti. I
1934 gikk hovedstadens to fascistpartier sammen. De skulle danne en "nasjonal blokk", slik historikeren Hans Olav Brevig skrev i Eysteins
studietid. Hvor ble det av bøndene? Ryggraden i et ethvert traddisparti i gamle dager. Det var flere med respektabel agrar bakgrunn på lista. Som
høysterettsadvokat Christian Blom, direktør i De-No-Fa, svigersønn av Wedel-Jarlsberg. Med residens på en av hovedstadens eksklusive adresser.
Kristinelundveien, der SS under krigen heiste sin sorte fane. Men altså ingen bønder. Ute i Aker, både østre og vestre, var det bønder, men ikke
listesamband med Bondepartiet. Det er her advokat Albert Balchen kommer inn med bilde på TT's førsteside. Balchen var formann i Oslo bondeparti.
I etterkrigstiden har Oslo Vest Senterungdom vært senterrørslas "enfant terribible". Ingen turde snakke med dem av frykt for å bli forbannet ut i
norrrønatåken sammen med den yngre nikkersadel. Det skyldes advokat Balchens gjenferd. Eystein Eggen mener å kunne noe om dette, han forsket i det på
Norges Landbrukshøgskole. Volapuk kulturforum forbeholder seg retten til å komme tilbake til advokat Balchens bedrifter og hans sentrale plassering i
datidens nasjonale landskap. Sekretær Sigurd Fjørtoft var Balchens adjutant på oslolisten i 1934. Fjørtoft var sekretær i Norges Bondelag, tillike redaktør av "Norges
bondeblad" og "Jonsok". 1941 til 1964 var Fjørtoft disponent i Bondepartiets avis "Nationen".
Thorbjørn Eggen ble under krigen NS fylkesmann i Nord-Trøndelag. Han var en herre på byen. Eggen var "sånn høyremann", fortalte gamlekara til Eystein.
Albert Wiesener var på den tid ihuga NS'er, ble etter krigen en trofast forsvarer for taperne. Frk. Helen Stibolt var
journalist i TT. Hun skrev om Færøyene. Adolf Hoel fikk eget Svalbard-professorat. Damene Liv Hassel og Olga Møllhausen har samme
etternavn som kjente NS-familier, tannlege Odd Richborn-Kjennerud likeså. Han var dosent på Tannlegehøyskolen oppe ved Ullevål. Møllhausen var
konditor, hyllet av TT på sin åremålsdag. Knut Hesstvedt? Eystein Eggen husker en bok med det navn på lakserød shirtingrygg fra sine
foreldres bokhylle. Boken var utgitt i 1945. Ingen av de voksne sa noe. Av de ti felleslisteansvarlige med Quisling i spissen, bor syv i bydelene
Frogner/Majorstua. 70 prosent på beste vestkant.
Ved synet av den nasjonale fellesliste for Vestre Aker, sperrer Eggen øynene opp. En glød a la romfartens Rød Ødegård griper ham. "Lektor A. Braanaas,
Taasen". Asbjørn Braanaas. Fra Brånås gård i Skedsmo. En akademiker "med et bein i middelalderen", som Asbjørn selv sa. Far til eggenfamiliens gamle
husvenn amanuensis Nils Braanaas som ble gift med datter av NS-høysterettsdommer Aslaksen på Bygdøy. Hennes mor var en Mustad fra Gjøvik. "Nevnte Einar noen
gang navnet Embret Eggen?" spurte Eystein Nils. "Nei, aldri. Hvem er det?" "Einars farbror. De var NS i Eggen." "Å, jasså, sier du det. Ja, når jeg tenker på det:
vi diskuterte aldri nazismen i Østerdalen der Einars familie kom fra. Vi diskuterte alltid nazismen i Gudbrandsdsdalen. Du vet, Tordis er
derfra. "Jeg vet det".
Nils Braanaas nevnte heller aldri sin far lektor Braanaas i denne sammenheng. "Du er verre enn Michael Kolhaas", sukket Nils. Han siktet til
von Kleists novelle om hestehandleren som ble snytt og satte halve Mark Brandenburg i brann. Nils B. snakket meget om "søster Borghild", Borghild
Skar, en flott jente som støtt gikk og leide på en vanfør i Berg gymnnas' skolegård. Moderlig autoritær i ung alder. Borghild står på 1934-listen, som
toppes av minister i NS-regjeringen, professor Birger Meidell, med TT's frisinnede antikommunist Trygve Swensen på andreplass (lenke til side 136).
Nils Braanaas tykte likevel at de eggenske familiefortrenginger var ille. Han oppsøkte Einar Eggens enke, Tordis Vigerust på Romsås. Braanaas
konkluderte: "Der hvor intet er, har selv keiseren tapt sin rett. Det er opplest og vedtatt for lenge siden at Eystein Eggen skal fordømmes. Det
verste var at de ikke engang hadde lest din bok "Gutten fra Gimle". Men kjære dere, sa jeg til Tordis: dere må da i det minste lese en bok som dere
fordømmer så sterkt."
Leiligheten på Veitvedt i Groruddalen hvor Einar Eggens svoger, Sigmund Vigerust, hang sin kone naken etter beinet ut av vinduet. Eystein Eggen
måtte i tenårene bo sammen med sin mor på Halds pensjonat på Frogner. De måtte bo der fordi leiligheten på Veitvedt på bedragerisk grunnlag ble gitt
til Eysteins barnløse onkel og tante, Einar Eggen og Tordis Vigerust (lenke til side 44, 45, 46 ). Det var i husnødens dager. Tordis og Einar måtte lage
et barn. Skal vi kalle ham Eystein Eggen? diskuterte de. Det ble forfatteren Torgrim Eggen (passim, det betyr at Torgrim i ti år har skrevet som en
grammofonplate med sin mors hat mot Eystein og verden). Etter at Sigmund svoger hadde holdt sin nakne kone ut av vinduet, mistet Eggens leiligheten
på Veitvedt. De flyttet da til Romsås øverst i Groruddalen.
