Dokumentasjonswebside om Eystein Eggen, Gutten fra Gimle.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Bakgrunnen for at dikterhøvdingen, statsstipendiaten og NS-barnet Eystein Eggen har vært forfulgt av bl.a innkjøpskomiteen i Norsk Kulturråd med nullinger av Eggens uvanlig kritikerroste bøker og bakgrunnen for at Eystein Eggen i 2003 ble utnevnt av Stortinget og regjeringen til statsstipendiat som symbol for en hel generasjon.
Oppdatert 1.09.08
For å bla seg gjennom sidene i denne dokumentasjon klikk nederst på hver side for den neste osv
Scroll ned dette er en lang side
Eystein Eggens kone og timenning Unni Friis Skogstad.
Plakat for forestillingen "Tyskerjenter" på Hovedøya i Oslo i august 2008, 63 år etter at jentene satt internert der. Stortinget kom i 1995 med en
unnskyldnig til NS-barn, tyskerunger og tyskerjenter. De tre grupper ble omtalt i nevnte rekkefølge, med den største gruppen, NS-barna, først. Se
her.
Da stortingsmann Froyn fem år etter fra Stortingets talerstol foreslo Eystein Eggen som statsstipendiat, viste representanten Froyn til Stortingets
erklæring som ble opplest av president Kirsti Kolle Grøndahl i bunad. Erklæringens tekst var på forhånd finlest og drøftet i samtlige partigrupper.
Ole Wilhelm Klüwer er NS-barnas utrettelige talsmann. Hans tante Ragnhild Klüwer Führer var historisk konsulent for forestillingen på Hovedøya. Andre
konsulenter var: Terje Pedersen, Ebba Drolshagen, Eystein Eggen, Dorothee Schmitz-Koester, Einar Bangsund, Rudolf Geiss, Veslemøy Kjendsli,
Hjemmefrontmuseet, Holocaust Center Oslo og Bundesarchiv. Konsept og iscensetting: Volumen Express ved Veronika Bökelmann og Séverine Urwyler. I
samarbeid med: Elisabet Hagli Aaars. Dramaturgi-konsulent: Demian Marco Vitanza og Camilla Eeg. Lyddesign: Per Platou. Lysdesign: Susanne Irene
Fjørtoft. Aktører: Elisabet Hagli Aars, Zoé Alibert, Fernanda Branco, Anders Høgli, Christina Nikolaisen, Anne Synnøve Skogstad, Anne Storberget, Demian
Marco Vitanza Stemme: Huy Le Vo. Scenografiassistent: Morten Haugmo, Daniel Schütz. Videodokumentasjon: Anett Vietzke. Fotografisk dokumentasjon: John
Hugh Video animasjon: Ignas Krunglevicius. Fotos for video: Dieter Bökelmann. Web: Thomas Schmidiger Flyer / Poster: Dominik Huber, Tobias
Spichtig. Produksjon: Last Ink. Klüwer in english: . Eggen in english:
"Min mor slo meg. Ikke for noe jeg hadde gjort, men fordi jeg minnet henne om min far, den tyske soldaten," berettet tyskerungen på krigsbarnseminaret
i Molde i år 2000. Seminaret var Eystein Eggens idé. Som før fortalt var det første som skjedde at krigsbarnforsker Eva Simonsen fikk mast seg til
seminaret for å prøve å forhindre at NS-barna kom til Molde (lenke til side 76 ). Fem år etter Stortingets enstemmige erkæring. Simomonsen er gift med
forfatterforeningens sekretær fra ml-tiden, Lars Haavik. Eystein ble filmet av Nrk fjernsynet mens han sa at slikt var uønsket på seminaret.
Sytti år før seminaret var den store begivenheten "Anschluss", Østerrikes innlemmelse i Tyskland, fra da av kalt "Stor-Tyskland". De østerrikske
fascistene kjempet mot innlemmmelsen. Førstesiden av "Tidens Tegn" 12. mars 1938.
I 1945 tangerte Eystein Eggens onkel, forfatteren Arnljot Eggen, norgesrekorden i tyskerjentehets (lenke til side 48, 87 ). Utpå sommeren
1938 skrev Arnljot nedenstående fortellling i sin fars avis "Tidens Tegn". Eystein blir slått av fortellingens borgerlige tone (lenke til side 174,
155, 64, 65, 84, 44, - 46 ).
Ålens nabobygd Tydal, der Arnljot Eggen var gjetergutt i 1938. Kona til landhandler Eggens gode nabo, NS-jegermester Lars Jonsen Hov, var fra Tydal.
Lars og Ragna hadde giftet seg syv år før (lenke til side 49, 52 ).
Forfatteren Arnljot Eggens onkel, organist og landpostbud Amund Eggen. Ungdomsfoto fra da Amund var meierist på Kvikne og komponerte operaen "Olav
Liljekrans". Grunnet eggenfamiliens skrekk for egne NS-bedrifter, er det ingen som senere har turdt å nevne det nasjonale musikkstykket. Det er
derfor Arnljot Eggens motbok mot Eystein Eggens bok "Gutten fra Gimle" er så tam: alt vesentlig er hoppet over. Det er neppe av omsorg for familien. Det
er av omsorg for Arnljot selv.
Frem fra glemselen: Jubileumsartikkel om forfatteren Arnljot Eggens farbror, organist Amund Eggen. "Østlendingen" 1957. Av artikkelen fremgår at
Amund har vært organist i Undal ved Mandal. Der hørte Amund kanskje om sin syvmenning, organist Andreas Skogstad i Mandal kirke. Andreas var bestefar
til Eystein Eggens kone Unni Friis Skogstad. Andreas komponerte også, som Amund (lenke til side 83, 87 ). Eystein Eggen griper seg av og til i å tenke
at hans farfar, Eystein Eggen den eldre, var ganske forutseende til å være en døende mann, da farfar med skjelvende hånd krafset ned på sitt
maskinskrevne testamente "Eystein skal også ha". Farfar syntes vel at Eystein hadde mistet nok, både leilighet og "Donald Duck". Unni er en
slektens gave, sa Hilde Sejersted, førstelektor på Oslo Katedralskole, gift med professor Francis Sejersted.
Åmot kirke på Rena, der Amund Eggen satte punktum for sitt lange musikalske virke. De sa at han tok seg inn i kirkens natterstider. Orgeltoner ut i
nattemørket. Det er absolutt ikke med i forfatteren Arnljot Eggens motbok mot Eystein Eggens bok "Gutten fra Gimle": Da ville leserne kan hende bli
minnet om eggenfamiliens deltagelse i det massive NS-miljøet i Sør-Østerdal (lenke til side 154, 155 ).
Eystein Eggens fetter, forfatteren Torgrim Eggen, spilte i band før hans mor satte ham på som forfatter for å overstråle Eystein og hans
formastelige bok "Gutten fra Gimle". En annen fetter, forfatteren Jo Eggen , spilte trio sammen med sine to brødre. Ingen av Eysteins fettere hadde hørt
om sin grandonkels opera, før de leste om den i Eysteins familieessay (anbefales, lenke). De fikk ikke lov til å lese essayet (brev fra onkel
Arnljot til fetter Espen). Dersom de ikke tok avstand ville ætten bannlyse dem, skrev onkel Arnljot strengt.
Arnljot Eggen forsøker istedet å framheve Eysteins farmor, Emma Eggen, som en politisk radikal heltinne av folket. Det stemmer ikke, sier Eystein
Eggen, han husker sin farmor som borgerlig innstilt. Etter krigen likte farmor ikke at man snakket nedsettende om NS-bøndene. Det fremgår av farmors
brev til Eysteins mor, Liv Eggen. "Du, Liv, brenn dette brevet straks," står det på slutten av et av brevene.
Solkorsets mann. "Ungdoms kjærleik, heil og sæl!" Landhandler Eggen i bygdenasjonal mussolinipositur. Annen verdenskrig er begynt. Arnljot Eggens
far, landhandler Eystein Eggen den eldre, er på oppfordring fra Nasjonal Samling begynt å skrive bygdeboken for sin hjembygd Vingelen, et anneks i
bevegelsens paradekommune Tolga.
"Ned i Svælgets trange Fure dønner Gaulas Styrtebad...Blålig stolt bak Holtas Vande kneiser Tydals Grænseskjæl" - Anders Reitan i bygdesangen
"Ålen". Bygda her fotografert over Hessdalens UFO-paradis og mot Svølgja, Storlien og nabobygda Haltdalen, idag alt sammen som i fordum en kommune
under navn av Holtålen. Mons Lie (Lie-ættens stamfar) svingte seg opp fra Svølgja med geniets lys omsin panne, erklærte en senere poet i bygda, landhandler Eystein Eggen den
eldre. Farfar forstod aldri helt Tøndelagen, det var bygder så meget eldre enn dem han var vant til fra Nord-Østerdal. Derfor forstod han heller aldri
arbeiderbevegelsen her i dens kanskje sterkeste område.
I forfatteren Johan Falkbergets epos "Nattens brød" kalles Svølgja for "Gropa". Der ligger ganske riktig Tamlagets hytte. Det som ikke er riktig, er, som farfar skrev til Eystein: at eposets heltinne An-Magrit kan ha fått
modent korn på flaten ovenfor grenda Åsen. Den effekten unge Arnljot fortelling i 1938 i borgerlig kulturdominante "Tidens Tegn" hadde på gamle
Eggen, kan godt ha vært sjalusi. Arnljot ble satt i bakerlære.
I middelalderen, før rørosverket, hadde det vært annerledes. Det eneste middelalderdiplom som omhandler Nord-Østerdal, ble sommeren 1381 tinglyst
"på gildevangen i Ålen i Gauldalen". Da solgte en viss Erlend Torsen Storsteigen i Alvdal og en gårdpart i Tylldal. Gildevangen lå i utkanten av
hovssletta. Navnene Erlend og Tor er i de påfølgende hundreår kun kjent fra Hov, "Ja, hvor høit i Gamle Dage Ofret brant for Odins Blik, Hvor Hofgoden
med sine make Mødig ned i Haugen gik."
Eystein Eggen 16 år i Oslo katedralskoles skolegård. " De er som unger som spiller ludo og forandrer reglene underveis", sa Aschehough utmerkede vaktmester Stein Lunde
om forlagsfolket. Eystein ærgrer seg som nasjonalromantiker over at det er så lite igjen av frisinnedes Ventres robustess i borgerskapet. Det er skikt på rømmen, som ikke engang har greid å sette
hardt mot hardt mot familiepøbelen. Først stjal de leiligheten og tvang gutten til å bo på Frogner, og så fikk han og hans mor skylden for andre verdenskrig.
"Det var jeg som var mannen i huset!" Eystein Eggens inngiftede tante Tordis Vigerust var og fra Gudbrandsdalen. Etter at hun sammen med sin svoger
Arnljot Eggen som femtiåring hadde rast fra seg noe av rettsoppgjørsbitterheten i "Arbeidernes Kommunistparti
(marxist-leninistene)" fikk hun satt opp sin stamtavle tilbake til Harald Hårfagre. Det var gjennom kvinneledd, så det var en progressiv stamtavle.
Eystein stod i midt på hovsletten da han for første gang møtte sin nye tante. Han var ti år, likevel hodet høyere enn henne. Han forstod med en
gang at her kom nok en katastrofekreps med klørne ute: En dame rasende over at nederlaget hadde ødelagt hennes honette ambisjoner, nå satset hun på at
Eysteins tuberkuløse onkel Einar Eggen ville løfte henne tilbake til embetsstanden. Det var Tordis som skulle ha rosemalt trebolle og leilighet i
Groruddalen (lenke til side 100 ). Ikke Eysteins mor, hun var jo gal. Mine foreldre mener at jeg gifter meg under min stand, sa Eysteins nye tante. Det skulle ikke være
lov å være så kjekk som Eystein når man stammet fra sinnssyke småbrukere i arbeiderpartihelvetet Ålen, mente den nye tante fra
Gudbrandsdalen. Forhåpentligvis ville gutten med tid og stunder bli innlagt.
Femti år gikk. Det var ikke som før. Det var verre. Det var på Romsås i Oslo valghøsten 2003. Eystein Eggen og hans kone Unni Friis Skogstad hadde såvidt
unngått å bli slått ihjel av stedets ungdomskriminelle. I mylderet av publikums ansikter: blomster fra naboen, innvandrere begeistret over borger
Eggen på bandittjakt, søndeknuste fromme fra Punjabs sletter, var det også de skeptiske norske: huff, nå går nok eiendomsprisene ned. Intet kontrafei
kunne likevel måle seg med familiens og dens entourage av intellektuelle fylliker. For feige til å fighte tilbake, hadde de bare sin forfengelighet å
stille til skue. Si meg, Eystein, har du lest min siste artikkel i Tidsskrift for tåketale? spurte en husvenn av romsåseggens; det var da
presse og fjernsyn var full av overfallet. Ingen spørsmål om den aktuelle sak. Og, ja, ja, vaklet husvennen videre ned den bratte bakken mot Grorud
senter, med alkoholikerens bleke resignasjon i sitt ansikt.
I det selskap var Tordis Vigerust en ener. Hun var rasende. Ikke over at Eystein var blitt forsøkt slått ihjel. Tante Tordis var rasende over at
Eystein Eggen den yngre ikke var blitt slått ihjel. Over oppmerksomheten han fikk. Han, selve spunsen i hennes angsttønne. Hun hadde ringt ned til
forlaget for å få boken "Gutten fra Gimle" stoppet. Hun hadde forsøkt å få professor Lunden og "heile halve venstresida" til å skrive mot boken. Noe så
frekt som Eystein Eggen. Komme her etter å ha blitt baktalt fra romsåsberget i en mannsalder og så stjele showet. Hva med hennes ungdom, da? Var det
ingen som brød seg om den? Tante Tordis grep pels og pudderkvast, bega seg ned til Grorud city. Hun så eksakt ut som på tegningen nedenfor. Hun skred
forbi Eystein, "und sagte kein Wort".
Tordis var blitt tydelig.
